fredag 10. september 2010
onsdag 8. september 2010
Soccer tryout
Mange har spurt hvordan det gikk på tryouten. Svarer derfor i plenum.
Allerede da jeg knøt på meg skoene kjente jeg at noe ikke stemte. Og riktig, på begge helene hadde jeg to lekre blemmer fra dagen før og de var i en slik forfatning at huden som lå over satt like godt som plasteret jeg senere forsøkte å erstatte de med. At jeg attpåtil fikk et sett knotter over tærne og dertil blå stortå gjorde ikke den siste timen med fotball mindre smertefull, men bidro rett nok til et noe spesielt og vaggete løpsett som jeg håper jeg høstet en del medlidenhetsstemmer for. At det tilsynelatende er mulig å presse mer luft ut av en badeande enn ut lungene mine bar også bud om at dette ikke skulle gå veien. Den svulmende kulen på leggen fra første trening var heller ikke hva man på fotballspråket ville kalle "prestasjonsfremmende" men ville vel ærlig talt ikke vært aktors kronvitne når skyldspørsmålet skulle avgjøres. Aktor ville i det hele tatt hatt en enkel sak å prossedere med tanke på det elendige forsvaret jeg ville evnet å stille (når vi nå fortsatt snakker i bilder mener jeg). Dere skjønner tegninga (altså bildet).
Med fotball utelukket som fritidsyssel og blemmer og blå negl som umuliggjør løpesko rundt føttene for en god stund fremover skulle en tro at jeg går en mager treningperiode i møte. Heldigvis har jeg blitt introdusert til en interessant form for løping - bearfoot running. Jepp, sporten er akkurat slik det utgår av navnet. Vanskelig sier du? Vondt sier en annen? Vel, vi får se. Det er ikke mange tusen år siden alle mennesker løp uten sko og av dette følger det en logikk (forenklet under) jeg finner svært tiltalende:
Premiss 1. Urmennesket brukte ikke sko og løp problemfritt rundt på slettene i afrika og klatret i huler i europa.
Premiss 2. Det moderne samfunnet, sivilisasjonen, har ikke fremtvunget noen evolusjon av menneskets føtter. føten er altså lik nå som for 10 000 år siden (er vel så vidt meg bekjent lite som har endret seg).
Premiss 3. Menneskes fot er ikke "konstruert" for å ha sko (ikke la deg friste kreasjonist)
Premiss 4. Løpesko (sko generelt) vil tvinge foten vekk fra den naturlige bevegelsen foten egentlig har.
Premiss 5. Ved bruk av sko vil kroppen ikke få nødvendig tilbakemeldig fra nervesystemet gjennom huden under føten som er nødvendig for en optimal løpsteknikk.
Premiss 6. Mennesket får skader av å løpe med joggesko.
Min konklusjon: Det er verdt å prøve å løpe uten sko!
Jeg skal i hvert fall gi det et realt forsøk, selv om det er ganske vanskelig i starten. Leggene stivnet som to Lollipop etter 5 minutter de første gangene, men dette skyldes vel at teknikken ikke ennå er på høyde med nevnte urmennesket sin. Men øvelse gjør - som dere vet - deg litt bedre for hver gang. For å bli mester skal det mer til enn litt øvelse. For eksempel en kropp som klarer å spille 2 timer fotball 2 dager på rad.
EDIT: Breaking news. Følgende mail tikket nettopp inn:
"Hi Torkil!
I'm so sorry, I got you and Gido mixed up yet again. If you can make the field tomorrow at 4pm for our last tryout, please come. I'm sorry for the mix up!
Hope to see you tomorrow,
Reed"
Merkelig. Får vel dra å se hva de har å si da kanskje... I'll keep you posted!
Allerede da jeg knøt på meg skoene kjente jeg at noe ikke stemte. Og riktig, på begge helene hadde jeg to lekre blemmer fra dagen før og de var i en slik forfatning at huden som lå over satt like godt som plasteret jeg senere forsøkte å erstatte de med. At jeg attpåtil fikk et sett knotter over tærne og dertil blå stortå gjorde ikke den siste timen med fotball mindre smertefull, men bidro rett nok til et noe spesielt og vaggete løpsett som jeg håper jeg høstet en del medlidenhetsstemmer for. At det tilsynelatende er mulig å presse mer luft ut av en badeande enn ut lungene mine bar også bud om at dette ikke skulle gå veien. Den svulmende kulen på leggen fra første trening var heller ikke hva man på fotballspråket ville kalle "prestasjonsfremmende" men ville vel ærlig talt ikke vært aktors kronvitne når skyldspørsmålet skulle avgjøres. Aktor ville i det hele tatt hatt en enkel sak å prossedere med tanke på det elendige forsvaret jeg ville evnet å stille (når vi nå fortsatt snakker i bilder mener jeg). Dere skjønner tegninga (altså bildet).
Med fotball utelukket som fritidsyssel og blemmer og blå negl som umuliggjør løpesko rundt føttene for en god stund fremover skulle en tro at jeg går en mager treningperiode i møte. Heldigvis har jeg blitt introdusert til en interessant form for løping - bearfoot running. Jepp, sporten er akkurat slik det utgår av navnet. Vanskelig sier du? Vondt sier en annen? Vel, vi får se. Det er ikke mange tusen år siden alle mennesker løp uten sko og av dette følger det en logikk (forenklet under) jeg finner svært tiltalende:
Premiss 1. Urmennesket brukte ikke sko og løp problemfritt rundt på slettene i afrika og klatret i huler i europa.
Premiss 2. Det moderne samfunnet, sivilisasjonen, har ikke fremtvunget noen evolusjon av menneskets føtter. føten er altså lik nå som for 10 000 år siden (er vel så vidt meg bekjent lite som har endret seg).
Premiss 3. Menneskes fot er ikke "konstruert" for å ha sko (ikke la deg friste kreasjonist)
Premiss 4. Løpesko (sko generelt) vil tvinge foten vekk fra den naturlige bevegelsen foten egentlig har.
Premiss 5. Ved bruk av sko vil kroppen ikke få nødvendig tilbakemeldig fra nervesystemet gjennom huden under føten som er nødvendig for en optimal løpsteknikk.
Premiss 6. Mennesket får skader av å løpe med joggesko.
Min konklusjon: Det er verdt å prøve å løpe uten sko!
Jeg skal i hvert fall gi det et realt forsøk, selv om det er ganske vanskelig i starten. Leggene stivnet som to Lollipop etter 5 minutter de første gangene, men dette skyldes vel at teknikken ikke ennå er på høyde med nevnte urmennesket sin. Men øvelse gjør - som dere vet - deg litt bedre for hver gang. For å bli mester skal det mer til enn litt øvelse. For eksempel en kropp som klarer å spille 2 timer fotball 2 dager på rad.
EDIT: Breaking news. Følgende mail tikket nettopp inn:
"Hi Torkil!
I'm so sorry, I got you and Gido mixed up yet again. If you can make the field tomorrow at 4pm for our last tryout, please come. I'm sorry for the mix up!
Hope to see you tomorrow,
Reed"
Merkelig. Får vel dra å se hva de har å si da kanskje... I'll keep you posted!
søndag 5. september 2010
Siste og gammelt nytt fra Berkeley vol 1.1
Å starte med en digresjon er alltid en vinner. Den ville kommet før eller siden uansett, så jeg kliner til og får´n unnagjort først som sist:
Jeg kom her om dagen over noen tips for blogging, mener det var i det nye det stod. Der fikk jeg vite at uansett hvor artig det er å lese bloggen din så er det aller viktigste å gi leserne oppdateringer hele tiden. Auch, tenkte jeg da og forbannet min egen latskap. Hvordan skal jeg nå kunne nå blogghimmelen? Ved nærmere ettertanke slo det meg at den himmelen må være i overkant overfladisk for min smak uansett og fortsatte med å gjøre absolutt ingenting. (digresjon slutt)
Ikke bare var det en digresjon, men også et slags filter for å luke ut de udedikerte blogg-følgerne der ute. Begge dere som fortsatt leser har mye snadder i vente. For venter man lenge nok mellom hver gang man skriver så er det faktisk litt å fortelle om. Jeg har faktisk ikke tatt ett eneste bilde ennå, men det skal jeg forsøke å bli flinkere til. Enn så lenge kompenserer ord, om ikke tusenvis så en god del.
Sist jeg skrev hadde jeg akkurat funnet meg en plass å bo. Med litt blandende følelser har jeg nå innsett at det ikke kommer noen på rommet mitt, jeg får ingen å dele køyeseng med. Blandede fordi jeg hadde en forestilling om at det ville være artig og i ekte college-stil å oppgi privatlivet i så stor grad som romdeling ville medføre, men samtidig må jeg innrømme at det er godt å ha noe som bare er mitt. Resten av leiligheten, eller suiten som de kaller det her, deler jeg med 7 andre: 2 amerikanere, en thailender, en vietnameser, en ire, en brite og en kineser. Ellers i bygget er det folk fra det fleste deler av verden og jeg tror vel også en 3-4 nordmenn utenom meg bor her. Huset har en bestyrer som organiserer diverse samlinger flere ganger i uken. Hun har et brennende ønske om å bygge a diverse community, og lager til filmkvelder med popcorn, middager, game-nights osv. Jeg håper hun lykkes en dag.
Huset har også et stort studierom med utsikt til San Fransicso, en stor terrasse hvor man kan lese og sole seg og et vaskerom. Fasilitetene er med andre ord upåklagelige og jeg trives godt. Studierommet er flittig brukt av alle som bor her og på kveldene er det faktisk ofte det er fullt. Det finnes flust av bibliotek og lesesaler på campus også, men å ta heisen opp i fjerde tiltaler vel mange – også meg. Bygget er nærmest integrert av Metodisk-kirken som ligger 20 meter unna. Med åpent vindu på søndager vekkes jeg av lovprisninger og halleluja. Hal-e-lu-ja - hal-e-lu-ja - tralalala. Det er praktisk å ha gud som nabo og jeg har bestemt meg for å avlegge han/hun/det et besøk en søndag jeg har tid. Fin musikk virker det i å være der i hvert fall!
For å gjøre et aldri så lite klassisk amerikansk skifte, fra gud til akememika. Universitetet er på mange måter svært annerledes her enn hjemme. De første ukene brukes av de fleste til å shoppe fag, altså gå rundt å se på forskjellige forelesninger og bestemme seg når man har funnet noe man liker. For mitt vedkommende var ikke dette en aktuell problemstilling. Jeg hadde fått forhåndsgodkjent 4 emner av UIT, hvor ett viste seg å ikke eksistere lenger da jeg kom hit, og ett annet var noe jeg måtte ta i forbindelse med bachelorgraden min hjemme i Tromsø. Men det er ikke bare å melde seg på kurs her, du må også bli godkjent av professoren som har ansvar for kurset. I klasser med litt pågang og begrenset antall plasser innebærer det at det kan være greit om foreleseren vet hva du heter. Begge fagene jeg tar her var tilsynelatende slike fag: Politics and Social change og Introduction to Sociological Methods. Heldigvis har er jeg nå formelt akseptert av professorene som underviser i disse fagene.
På mange måter får man en følelse av å være tilbake på videregående igjen. Hver uke må jeg nemlig skrive en oppsummering av forrige ukes undervisning med tittelen ”What have I learned this week?” i metodefaget jeg tar her. I tillegg til forelesninger er det forholdsvis store mengder stoff å lese til hver gang, og begge kursene jeg har inneholder også såkalte sections. Sections er på godt norsk korte seminarer, klasseromsundervisning, hvor deltakelsen blir karaktervurdert. Mitt inntrykk så langt er at disse section-seansene gir et forholdsvis godt utbytte, kanskje først og fremst fordi deltakelse i timen innebærer å ha lest på forhånd, noe man kanskje ikke ville gjort ellers. Det negative er at diskusjonene som føres blir svært overfladiske og selv om tanken er at man skal gå dypere inne i stoffet som er gjennomgått på forelesningen, blir f. eks 45 minutter til å diskutere Marx, kapitalisme, Lenin, arbeiderbevegelser, aktualitet for disse osv i tynneste laget. Det akademiske opplegget er ellers svært profesjonelt her borte og forelesningene holder svært høyt nivå. Det er artig å gå på forelesning og det er artig å lese til dem. Jeg håper også at det blir artig å skrive såkalte research- papers i fagene jeg tar og at min skriftelige engelsk holder mål til disse. Så langt er jeg veldig optimistisk og er svært glad for fagvalgene jeg har gjort og størrelsene på utfordringer de gir meg per dags dato. Det føles godt å ha undervisning hver eneste dag, for det er jo tross alt derfor jeg er her.
Livet på campus er noe annet som er totalt ulikt hva jeg er vant til fra Norge. På campus er det hele tiden et yrende liv med tusenvis av mennesker som går fram og tilbake mellom de ulike bygningene. Dette gjenspeiles i en tanke jeg har gjort meg om hele systemet her. Her tilbyr ikke universitetet bare undervisning, å gå på college er mye mer enn det. College er en totalpakke hvor folk henger rundt på campus, er medlemmer i mange forskjellige organisasjoner (eller clubs som det heter her), driver med en sport/danser, og kanskje også lever i et frat-house: å gå på college er en heldagsaktivitet! Det gjør at studentene også har et mye nærere forhold til skolen sin og det er rett og slett pussig hvordan Berkeley pakkes og selges som en merkevare. Det være seg gjennom sekker, klær, egne Cal-butikker, notatblokker – å vise at du går på University of California, Berkeley er en viktig for studentene her. Undertegnede var i et svakt øyeblikk grepet av denne patriotismen og har faktisk kjøpt både t-skjorte og ransel. (altså ryggsekk om du ikke er stødig på foreldregenerasjonsterminologi.) Jeg har faktisk også kjøpte meg en Cal venstrehåndsnotatblokk, som må sies å være noe av det teiteste jeg noen gang har kjøpt meg. Ække det stilig da? tenker du. Prøv å forestill deg hva som er forskjellen på en slik og en vanlig høyrehåndsblokk, svarer jeg.
(svar mottas med takk)
Joaså, ellers da, spør du videre etter at du ble satt fast på venstrehåndsnøtten jeg serverte over. Bare bra, svarer jeg da, men jeg må si jeg er litt sliten av dagen for jeg har nemlig vært på tryout for The California Men's Club Soccer Team i dag. Dette laget er ikke selve college-laget her på Berkeley, men er som de skriver på hjemmesiden sin: “a competitive team of motivated players from around the world”. Og interessen for tryouten var langt store enn jeg hadde trodd. Rundt 80 spillere møtte opp og hele banen vrimlet av spillere. Kvaliteten på spillerne var gjennomsnittlig brukbare, fra rævva + til svært god -. Helt siden jeg kom hit har jeg slitt med halsen og jeg har nesten ikke fått trent i det hele tatt på grunn av det. Sjokket var derfor så stort som jeg hadde fryktet etter at de første 5 minuttene var unnagjort. Beina, pusten og varmen var drepende og etter 1 og en halv time med spill var det nok, men det var heldigvis også bra nok. 80 har nå blitt til 25 og jeg er en av disse som skal spille om 4-5 ledige plasser på laget. Det skal mye til om jeg klarer det, men artig er det å prøve uansett. Hadde jeg vært i god gammel form ville jeg blitt skuffet over å ikke make the team – nå er jeg en gammel mann som vel må innse at fysisk form også er en viktig bestanddel av fotball. Anyways så ønsker jeg meg selv lykke til i morgen, for så vidt jeg vet er jeg den enste nordmannen som er med videre så fra et nasjonalt perspektiv har jeg mer å spille for en bare min egen ære.
Da gjenstår det bare å si adjø og takk for denne gang. Adjø og takk for denne gang.
Jeg kom her om dagen over noen tips for blogging, mener det var i det nye det stod. Der fikk jeg vite at uansett hvor artig det er å lese bloggen din så er det aller viktigste å gi leserne oppdateringer hele tiden. Auch, tenkte jeg da og forbannet min egen latskap. Hvordan skal jeg nå kunne nå blogghimmelen? Ved nærmere ettertanke slo det meg at den himmelen må være i overkant overfladisk for min smak uansett og fortsatte med å gjøre absolutt ingenting. (digresjon slutt)
Ikke bare var det en digresjon, men også et slags filter for å luke ut de udedikerte blogg-følgerne der ute. Begge dere som fortsatt leser har mye snadder i vente. For venter man lenge nok mellom hver gang man skriver så er det faktisk litt å fortelle om. Jeg har faktisk ikke tatt ett eneste bilde ennå, men det skal jeg forsøke å bli flinkere til. Enn så lenge kompenserer ord, om ikke tusenvis så en god del.
Sist jeg skrev hadde jeg akkurat funnet meg en plass å bo. Med litt blandende følelser har jeg nå innsett at det ikke kommer noen på rommet mitt, jeg får ingen å dele køyeseng med. Blandede fordi jeg hadde en forestilling om at det ville være artig og i ekte college-stil å oppgi privatlivet i så stor grad som romdeling ville medføre, men samtidig må jeg innrømme at det er godt å ha noe som bare er mitt. Resten av leiligheten, eller suiten som de kaller det her, deler jeg med 7 andre: 2 amerikanere, en thailender, en vietnameser, en ire, en brite og en kineser. Ellers i bygget er det folk fra det fleste deler av verden og jeg tror vel også en 3-4 nordmenn utenom meg bor her. Huset har en bestyrer som organiserer diverse samlinger flere ganger i uken. Hun har et brennende ønske om å bygge a diverse community, og lager til filmkvelder med popcorn, middager, game-nights osv. Jeg håper hun lykkes en dag.
Huset har også et stort studierom med utsikt til San Fransicso, en stor terrasse hvor man kan lese og sole seg og et vaskerom. Fasilitetene er med andre ord upåklagelige og jeg trives godt. Studierommet er flittig brukt av alle som bor her og på kveldene er det faktisk ofte det er fullt. Det finnes flust av bibliotek og lesesaler på campus også, men å ta heisen opp i fjerde tiltaler vel mange – også meg. Bygget er nærmest integrert av Metodisk-kirken som ligger 20 meter unna. Med åpent vindu på søndager vekkes jeg av lovprisninger og halleluja. Hal-e-lu-ja - hal-e-lu-ja - tralalala. Det er praktisk å ha gud som nabo og jeg har bestemt meg for å avlegge han/hun/det et besøk en søndag jeg har tid. Fin musikk virker det i å være der i hvert fall!
For å gjøre et aldri så lite klassisk amerikansk skifte, fra gud til akememika. Universitetet er på mange måter svært annerledes her enn hjemme. De første ukene brukes av de fleste til å shoppe fag, altså gå rundt å se på forskjellige forelesninger og bestemme seg når man har funnet noe man liker. For mitt vedkommende var ikke dette en aktuell problemstilling. Jeg hadde fått forhåndsgodkjent 4 emner av UIT, hvor ett viste seg å ikke eksistere lenger da jeg kom hit, og ett annet var noe jeg måtte ta i forbindelse med bachelorgraden min hjemme i Tromsø. Men det er ikke bare å melde seg på kurs her, du må også bli godkjent av professoren som har ansvar for kurset. I klasser med litt pågang og begrenset antall plasser innebærer det at det kan være greit om foreleseren vet hva du heter. Begge fagene jeg tar her var tilsynelatende slike fag: Politics and Social change og Introduction to Sociological Methods. Heldigvis har er jeg nå formelt akseptert av professorene som underviser i disse fagene.
På mange måter får man en følelse av å være tilbake på videregående igjen. Hver uke må jeg nemlig skrive en oppsummering av forrige ukes undervisning med tittelen ”What have I learned this week?” i metodefaget jeg tar her. I tillegg til forelesninger er det forholdsvis store mengder stoff å lese til hver gang, og begge kursene jeg har inneholder også såkalte sections. Sections er på godt norsk korte seminarer, klasseromsundervisning, hvor deltakelsen blir karaktervurdert. Mitt inntrykk så langt er at disse section-seansene gir et forholdsvis godt utbytte, kanskje først og fremst fordi deltakelse i timen innebærer å ha lest på forhånd, noe man kanskje ikke ville gjort ellers. Det negative er at diskusjonene som føres blir svært overfladiske og selv om tanken er at man skal gå dypere inne i stoffet som er gjennomgått på forelesningen, blir f. eks 45 minutter til å diskutere Marx, kapitalisme, Lenin, arbeiderbevegelser, aktualitet for disse osv i tynneste laget. Det akademiske opplegget er ellers svært profesjonelt her borte og forelesningene holder svært høyt nivå. Det er artig å gå på forelesning og det er artig å lese til dem. Jeg håper også at det blir artig å skrive såkalte research- papers i fagene jeg tar og at min skriftelige engelsk holder mål til disse. Så langt er jeg veldig optimistisk og er svært glad for fagvalgene jeg har gjort og størrelsene på utfordringer de gir meg per dags dato. Det føles godt å ha undervisning hver eneste dag, for det er jo tross alt derfor jeg er her.
Livet på campus er noe annet som er totalt ulikt hva jeg er vant til fra Norge. På campus er det hele tiden et yrende liv med tusenvis av mennesker som går fram og tilbake mellom de ulike bygningene. Dette gjenspeiles i en tanke jeg har gjort meg om hele systemet her. Her tilbyr ikke universitetet bare undervisning, å gå på college er mye mer enn det. College er en totalpakke hvor folk henger rundt på campus, er medlemmer i mange forskjellige organisasjoner (eller clubs som det heter her), driver med en sport/danser, og kanskje også lever i et frat-house: å gå på college er en heldagsaktivitet! Det gjør at studentene også har et mye nærere forhold til skolen sin og det er rett og slett pussig hvordan Berkeley pakkes og selges som en merkevare. Det være seg gjennom sekker, klær, egne Cal-butikker, notatblokker – å vise at du går på University of California, Berkeley er en viktig for studentene her. Undertegnede var i et svakt øyeblikk grepet av denne patriotismen og har faktisk kjøpt både t-skjorte og ransel. (altså ryggsekk om du ikke er stødig på foreldregenerasjonsterminologi.) Jeg har faktisk også kjøpte meg en Cal venstrehåndsnotatblokk, som må sies å være noe av det teiteste jeg noen gang har kjøpt meg. Ække det stilig da? tenker du. Prøv å forestill deg hva som er forskjellen på en slik og en vanlig høyrehåndsblokk, svarer jeg.
(svar mottas med takk)
Joaså, ellers da, spør du videre etter at du ble satt fast på venstrehåndsnøtten jeg serverte over. Bare bra, svarer jeg da, men jeg må si jeg er litt sliten av dagen for jeg har nemlig vært på tryout for The California Men's Club Soccer Team i dag. Dette laget er ikke selve college-laget her på Berkeley, men er som de skriver på hjemmesiden sin: “a competitive team of motivated players from around the world”. Og interessen for tryouten var langt store enn jeg hadde trodd. Rundt 80 spillere møtte opp og hele banen vrimlet av spillere. Kvaliteten på spillerne var gjennomsnittlig brukbare, fra rævva + til svært god -. Helt siden jeg kom hit har jeg slitt med halsen og jeg har nesten ikke fått trent i det hele tatt på grunn av det. Sjokket var derfor så stort som jeg hadde fryktet etter at de første 5 minuttene var unnagjort. Beina, pusten og varmen var drepende og etter 1 og en halv time med spill var det nok, men det var heldigvis også bra nok. 80 har nå blitt til 25 og jeg er en av disse som skal spille om 4-5 ledige plasser på laget. Det skal mye til om jeg klarer det, men artig er det å prøve uansett. Hadde jeg vært i god gammel form ville jeg blitt skuffet over å ikke make the team – nå er jeg en gammel mann som vel må innse at fysisk form også er en viktig bestanddel av fotball. Anyways så ønsker jeg meg selv lykke til i morgen, for så vidt jeg vet er jeg den enste nordmannen som er med videre så fra et nasjonalt perspektiv har jeg mer å spille for en bare min egen ære.
Da gjenstår det bare å si adjø og takk for denne gang. Adjø og takk for denne gang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)