Impulsenes kjørerute

Hei alle sammen! Etter lang tid har jeg endelig funnet et lite pusterom hvor jeg kan få noen ord ned på papiret. Og for et pusterom det er. Vegas har mye å tilby – også store overraskelser. Ingen av oss hadde trodd da vi våknet opp i dag tidlig, etter å ha hatt en fuktig tur på den hippeste nattklubben i Las Vegas i går, at vi i om få timer skulle åpne døren på en penthouse suite på The Venetian. Og her sitter jeg, i øverste etasje med utsikt over hele byen, omkranset av luksus jeg kun tidligere har sett på film. ”Rommet” vårt er ikke mindre enn 260 kvadratmeter, vi har 2 boblebad, 2 steamdusjer, peis, kino, gym, x antall tver, gjestetoalett, ja - alt hva du kan tenke deg. Snart kommer butleren vår for å servere mat så jeg skal forsøke å fatte meg i korthet - bildene får heller forsøke å leve opp til utrykket om de tusen ordene.

Vi ankom Vegas for vel 2 dager siden, men som alt det andre som har skjedd på vår reise, vet vi vel ikke helt hva som har skjedd før vi har fått det litt på avstand. Jeg får derfor komme tilbake til dere ang Vegas. Alt jeg kan si så langt er at det er den sykeste plassen jeg noen gang har vært på og at jeg aldri har følt meg mer malplassert. Nei, jeg trenger noen dager før jeg kan si og vite helt sikkert hva vi faktisk holder på med her, men akkurat nå tror jeg det er godt inni denne merkelige boblen jeg befinner meg i.

Det er rart, nei ikke bare rart, helt vanvittig, hvor fort dagene går her og ikke minst hvor mye vi har rukket å oppleve og se på den lille tiden vi har vært i dette fascinerende landet. Sist jeg skrev hadde vi bestemt oss for å ta en aldri så liten avstikker til Colorado. Men turen opp dit gikk ikke helt som planlagt.

Allerede etter få timer med kjøring så vi de blinkende lysene fra av Dodge Ram, et villdyr av en politibil. Leiebilen vår er registrert på meg, så også forsikringen, og det er derfor juridisk sett bare jeg som kan kjøre bilen. Med André bak rattet og med dette i bakhodet var spenningen stor da sheriffen myndig skred fram mot førersetet med én hånd på pistolen.

- Do You know how fast you were going there? spurte han.
-70 miles, skjelver det ut av munnen til sjåfør Evju.
-You were doing 67 in a 50 zone Sir.


Klar tale det. Deretter gikk betjenten tilbake til monsterbilen sin og ble der så lenge at vi begynte å tenke det verste. Tiden gikk og da han endelig kom tilbake visste vi med oss selv at han hadde kontaktet Hertz, leiebilfirmaet. Og riktig: –Who has rented this car? spør den stadig mer fryktinngytende myndighetspersonen. –Its me., svarer jeg. Han forteller deretter myndig men vennlig at bilen vår kunne blitt tauet når vi i praksis kjører uten forsikring. Heldigvis slepper vi unna med en advarsel og en 167$ bot. Men av frykt for å måtte ta buss rundt om kring de neste ukene fant vi ut at det var best at jeg tok permanent plass foran rattet. Og det har tatt på.

Men snakker om busser: jeg har ikke sett én eneste buss på motorveien i løpet av turen vår. USA er et land hvor transport handler om bil, så store som mulig. Som et forvarsel om at Colorado ville være annerledes enn det foregående, kunne vi observere at bilene ble mindre og mindre dess nærmere vi kom Devner. Vi kunne faktisk også se en og annen sedan og hybridbiler. Helt borte var også de meningsløst store pick-upene. Og ganske rikig - folket her var totalt forskjellige fra de vi hadde møtt tidligere, og for første gang følte vi at vi hadde møtt tilnærmet likesinnede mennesker. Devner var slik jeg har sett for meg at San Fransisco vil være, med hyggelig stemming, gatemusikkanter, og fin arkitektur. Her hadde faktisk byen også en gågate, i motsetning til mange av byene vi var innom i Texas og Oklahoma, som mer lignet på Alnabru.

Og for en natur det var der – her skal bildene få tale min sak. (se under)

Vi fikk tips om en koselig liten by rett utenfor Denver og satte kursen mot Boulder hvor vi tilbrakte natten. Dagen etter kjørte vi Rocky Mountains som viste seg fra sin beste side, vi fikk til og med posert med ville, dog svært menneskevante, hjortedyr.


Det kan sies at USA er kontrastenes land. Og for en kontrast det var da vi nok en gang endret reiseruten og kjørte inn i Monument Valley i Utah. Fra frodige fjellsider i Colorado til det tørreste og mest ugjestmilde landskapet jeg noen gang har sett i Utah på kun få timer. Vi forestillte oss - mens vi skred fram gjennom dette utenomjordiske landskapet - hvordan comboyene og indianerne regjerte her for så ikke alt for mange år siden; John Wayne hadde visstnok en favorittknaus på et berg som vi var å besøkte. (se utsikten han hadde på bildet til venstre)

Det virker som om vi skal få oppleve alle sider av USA på denne turen. Med kurs mot Flagstaff, og med stadig mer tiltakende vegetasjonstetthet og ville hester løpende rundt på slettene, kunne vi i det fjerne skimte et voldsomt røykteppe. En enorm skogbrann hadde brutt ut noen dager i forveien, fikk vi høre, og vi kjørte nå i dens retning. Heldigvis var veien nylig blitt åpnet for trafikk igjen, men flammene var fortsatt synlige kun få meter fra veien.

Etter en lang dag på veien kan vodka og redbull i et og samme glass, konsumert av tørste vikinger gi de merkeligste resultater. Det fikk et hyggelig nyforlovet par som vi møtte på den lokale puben i Flagstaff erfare. Tonen var god, ja faktisk så god at visse medlemmer av vårt entourage like gjerne bestemte seg for å invitere dem begge med oss videre på turen; jenta skulle være med oss før typen et par dager etter skulle møte oss i Vegas. Åpenbart en helt forferdlig idé, men avtalen ble gjort og 11 neste morgen skulle vi plukke opp jenta der de bodde.

Vi lurer fortsatt på hvor lenge hun satt og ventet.



Og så var det Grand Cynon da, turens definitive høydepunkt så langt. Først kjørte vi den vanlige ruten som alle turister tar, og himmel og hav for et skue! Men som så mange ganger før på turen tar impulsene våre oss til de merkeligste plasser – denne gangen til et helikopter med én times kjørerute over den mest fantastiske naturen på jorden. Hele opplevelse av å fly rundt i helikopter i Grand Canyon var så overveldende at det for noen var nødvendig å tørke noen tårer. Hvordan endte vi opp her, tenkte vi, mens piloten manøvrerte oss helt inntil de mest kjente formasjonene i dalen. Ja, hvordan endte vi opp her? Se film under fra da vi launcher inn i dalen.

Og hva driver vi med nå? Butleren kom nettopp med maten, og som en beskrivelse på hvor malplasserte vi er i denne suiten, i denne byen og i dette jetset-livet, kan det nevnes at vi nettopp forsøkte å tipse 1$ til butleren - det opplever han ikke hver dag. Jeg bør vel kanskje si at rommet her går for 5000$ - natta! Uvirkelig. Ingen av oss forstår riktig hva vi driver med, men vi vet alle at dette livet lever vi på lån. Og slapp av kjære foreldre: vi betalte ikke 5000$.

Grand C helikopter from Torkil Dyb Remøy on Vimeo.

Grilling i Boulder



gruppebilde i Rocky Mountain.



En liten spasertur i RM



Thomas tar bilde av noen dyr



Ørken i Utah under en liten tissepause


"frittgående" hester i UTAH


og så må jeg vel legge ut noen bilder fra penthousen vår.





soverommet mitt

Some words from the road

Blogging from the USA roadtrip.

Howdy howdy!

Endelig litt tid til å gi en aldri så liten tilstandsrapport. Vi har opplevd så mye allerede at det føles som om det vil ta litt tid før vi vet hva vi egentlig har gjort. Men jeg kan jo forsøke å gi et bilde av hverdagen vår her på veien, her jeg sitter på et slitent motell-rom midt i tetteste redneck-land, Amerillo, Texas.

Jeg får vel kanskje ta det viktigste først, jeg vil tro absolutt fundamentalt på en roadtrip, nemlig bilen. Utenfor døren står en doning vi har rukket å bli svært begeistret for, en Cheverolet Traverse. Planene om å leie bobil slo vi rask fra oss da viste seg å bli svært dyrt og ikke minst veldig vanskelig å få tak i. At vi endte opp med ovennevnte bil er det ingen som angrer på nå, et skikkelig bensinsluk som ligger som et tog i 140 km/t med god benplass og behagelige seter. Kombinert man denne med billige motell og opplåsbare madrasser på enkeltrom har du en både billig og komfortabel løsning.

Veien her er helt nydelige – vel og merke om du ikke liker å svinge. Bilene her har en ganske enkel jobb, for her handler det utelukkende om å vare stabil i høyfart og kanskje også tåle en støyt om ulykken skulle være ute. Og så må det være mange koppholdere da, i vår er det 11.

Snakker om ulykker. I dag opplevde vi noe ingen av oss hadde opplevd før. På vei til Texas med Sandli bak rattet og med god avstand til bilen foran skjer det plutselig noe. Bilen foran, en litt eldre pic up, får en såkalt blow out som de kaller det her borte, altså en punktering. Bilen begynner å slenge fra side til side og dette i 130 km/t. Etter å ha slengt fram og tilbake 2-3 ganger skjedde som ikke skulle skje. Sjåføren mister kontrollen og skrensen blir så stor at bilen går på hode og snurrer i hvert fall to ganger. Alt dette foran våre sjokkerte øyne. Vi kunne ikke tro det vi så – det var som scener fra en action-film og vi visste at dette kunne være svært alvorlig.

Etter at vi har fått summet oss noen sekunder stormer vi over til bilen. Der har føreren klart å karre seg ut av bilen og har blod i hele ansiktet. Rednecken en liten spjæling på 60 kg og pistrete skjeggvekst, er i sjokktilstand og begynner å rydde veien for alt som har falt ut av bilen hans. Tilbake i bilen sitter en eldre mann (mulig hans far) som han åpenbart anså som mindre viktig enn å få ryddet veien for skrot (deriblant en rifle og en armbrøst). Gamlingen i bilen kommer seg ikke ut men er ved bevisstheten. Vi klarer tilslutt å få gamlingen ut av bakruta, men det gjorde det ikke noe lettere (bokstavelig talt) at han var en tungvekter på 130 kg. Vel ute viser det seg at alt tilsynelatende er OK. Noen nye tungvektetere av det motsatte kjønn har nå kommet oss til unnsetning og tar hånd om mennene med is og vann. Sjåføren av bilen virker litt uanfektet, vel mulig fortsatt i sjokk, men han kunne fortelle at han var fornøyd med kjøringen sin – I did pretty god dident I? sier han mens han sparker glass og X-box-spill ut av veien. Og joda kunne vi svare, du var flink helt til du snurra.

For oss var dette en stor hendelse, men det virket på oss som om amerikanerne ikke tok dette så alvorlig. Langs veiene her ser vi ofte avrevne dekk som må ha kommet av tilsvarende hendelser som den vi var nærmeste vitne til. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor dette skjer så ofte. Gamle dekk og 40 grader i skyggen gir varme dekk og kjører du da i 130 km/t time etter time så blir dette en livsfarlig kombinasjon – også for andre bilister. Vi føler oss ganske trygge på bilen vår som oppleves som et slags romskip, men vi er selvsagt klar over og tar hensyn til farene som er forbunnet med å kjøre på disse veiene i denne varmen. For å avslutte historien så kan jeg si at politiet kom omsider og at han ikke ville ha noen annet enn muntlig øyenvitne observasjon.

Vi kjørte så videre og Lonely Planet-boka vår anbefalte oss en liten tur innom USAs nest største canyon, Pala Duro som nok ga en god indikasjon på hva som venter oss når vi skal besøke den største om ikke så lenge. Likevel er det nok ikke naturen vi først og fremst vil huske fra denne dalen. Det var nemlig cowboy-festivalen nederst i dalen med en pic-up tetthet antakeligvis kun finnes i akkurat denne delen av verden. Med nyinnkjøpte USA-patriot t-skjorter skrider vi inn innheiningen, men blir raskt avslørt som turister: - Howdy, welcome to Texas, where are you from? spør en smilende comboy-dame. Ikke lenge etter kaller country-bandet ved inngangen Tom opp på scenen etter at vi sa vi var fra Norge. Tom er ikke SPESIELT god på gitar, men vant publikums hjerter med sin påtatte selvtillitt. Applausen var ikke mindre da jeg ble bydd opp på dans for å danse texas to step som jeg selvsagt ikke kan. Men nød lærer naken kvinne og spinne. Nok om det. Ekte Texas barbique avsluttet en minnerik dag hvor minnene vel enda ikke er ordentlig prosedert og katalogført. Men noe vil jeg huske veldig godt: bokselgeren som kunne fortelle oss at Norge var en del av Sverige.

De første dagene på turen har også vært spennende og svært innholdsrike. Ført var vi i Chicago – en by i hvert fall ikke jeg hadde noen tanker om på forhånd, men som viste seg fra en helt fantastisk side. Skylinen i denne byen må være noe av det tøffeste jeg har sett, spesielt i skumringen. Utsikten fra 400 meter i Sears tower var uforglemmelig.

Neste stop var St Louis, en by med store kontraster – fra skikkelig farlige strøk eller bad neigbouerhod som vi kaller det, til trygge, tradisjonelle områder. Vi var i begge. Utenfor motellet fikk vi rask innblikk i de harde realiteter. En latino ble ført inn i en av to politibiler som sto rett utenfor døra vår. Ingen dramatikk, men enda en påminner om at ting ikke er helt som vi er vant til hjemme i Lørenskog. Deretter fikk vi tips om en god biffrestaurant av en ordenlig kraftplugg (les fleskeberg) som kjørte oss i taxien sin. Området var trygt, men vi fikk streng beskjed om at om vi måtte ringe ham før vi dro noen andre plasser i Murder Capital som han kalte det, for her skal du ikke gå feil. På toalettet på restauranten kommer jeg og Sandli i prat med en lokal helt, og ikke lenge etter skal han vise oss byen. Men først må vi hjem til leiligheten hans som ligger to kvartaler unna, slik at han får vist oss hvor vellykket han er. Og greit nok det, det er vel slik dem gjør det her borte, tenker vi. Makan til gjestfrihet skal du lete lenge etter: han og vennene hans betaler hele kvelden for oss; alt fra inngang på klubber til drikke. Avreise neste dag ble utsatt med mer enn én time, for å si det sånn.

Men nå må jeg legge meg, resten av gutta har sovnet for lenge siden, mens jeg sitter her i mørket og forsøker å feste minnene til tastaturet. Jeg har helt sikkert glemt en hel del, for vel så viktig som selve hendelsene er atmosfæren og følelsen av å være på veiene her, og ikke minst omgås med de innfødte. Det kreves langt større litterære talent enn det jeg måtte inneha for å få videreformidlet dette, og ikke minst langt bedre tid og mer overskudd.

Jeg skal forsøke å skrive så ofte jeg kan, men tilgangen til internett er varierende, det samme gjelder for overskuddet etter en lang dag på veien. Nå er det opp om 6 timer for å fyre opp V8ern oppover veiene mot Denver, Colorado. Morgendagen møtes med glede!

For å oppsummer så langt: vi har det veldig bra og nyter livet. Akkurat nå er livet fantastisk og det er nesten vanskelig å forstå at vi bare så vidt er i gang.

Hilser sikkert også fra alle gutta som nå er i drømmeland.

litt bilder


foran St. Louis


car crash




chicago


sunset in missouri

Brev fra Berkeley

Siden denne bloggen ble opprettet med det formål for øyet å dokumentere min studiehverdag i USA, tenkte jeg at det kanskje også var relevant å skrive når jeg faktisk offisielt er admitted som det heter over there.
For å ytterligere forlenge innledningen på dette blogginlegget, vil jeg si at ettersom det første innlegget på bloggen min ble den suksessen jeg hadde håpet på (bortimot 5 lesere (ikke unike)), har jeg forstått at blogging er tingen. Over til saken.

I dag tidlig fikk jeg en telefon fra et nummer som for undertegnede var ukjent (formelt skal det være skjønner dere). Herremannen kunne fortelle meg at han kjørte budbil og hadde et brev til meg som var sendt med ekspress fra USA og grunnen til at han ringte meg var at han lurte på hvor jeg bodde. Merkelig tenkte jeg - har dem blitt så moderne nå disse amerikanerne at dem sender brev uten adresse men med telefonnummer? Jeg humret litt for meg selv, mens jeg kjente at gårsdagens kveldsmat ikke ville bli værende stort lenger i kroppen.

Vel, gikk litt off-topic der gitt, men det er bloggingens radikale natur.

For å fortsette der jeg slapp: Det viste jeg seg at mannen i den andre enden av røret hadde lyst til å levere brevet til meg personlig. Vanskelig det, sa jeg, i og med at jeg er 200 mil og 20 røde på gradestokken unna (vel kanskje ikke akkurat de orda jeg brukte men rimelig kjapp i meldinga var jeg minns jeg). Hvordan skulle vi nå løse dette? Gode råd var dyre. Heldigvis ikke dyrere enn at jeg kom på en eldgammel måte å overlevere brev på. Det har blitt meg fortalt at metoden også er velprøvd og pålitelig.

Kjære leser. Er du typen som skjønner noe som helst av påskekrimmen på TINE-mekla, har du nå kanskje fortstått hvor jeg vil. Dere andre får bare jatte med. (Vel, der var jeg i overkant streng tror jeg; hvem faen skjønner en dritt av påskekrimmen på TINE-melka? Greit at Erlend Loe er genierklært TINE - men jøjje meg og gud-bedre - sjekk nå på forhånd at gåta faktisk kan løses. )

For dere som forstatt henger med (blir i overkant mange digresjoner ser jeg, jepp selvkritikk):

- Hva er galt med postkassa kjære budbilmann?

Budbilmannen ble til slutt enig med meg. Jeg tror spesielt argumentet om at postkassen vår hadde en praktisk åpne-lukke-mekanisme, hvilket muliggjorde enkel tilgang til det leverte brevet, var tungen på vektskålen for budet.

Det jeg forsøker å si er at jeg fikk et brev fra Berkeley hvor det sto at jeg var velkommen til å studere der det neste halvåret. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg, selv om det er med en viss frydblandet skrekk. Som tittelen på denne bloggen mer enn antyder er ikke ambisjonene små. Men ett skritt av gangen - først ut Berkeley, California!

For dere som lurer så er Berkeley et meget høyt rangert universitet i verdensmålestokk (topp 5 eller noe). Det er likevel ikke forbundet noen stor prestasjon eller voldsom innsats fra min side for å komme inn på dette prestisjeuniverisetet. Vi nordmenn kvoteres inn for å få opp mangfoldet, tror jeg. Og hva koster så dette da, tenker du kanskje videre. Ganske mye, og DU betaler gjennom å betale såkalt skatt.

(Rart at det går an å si så lite med så mange ord. Det er vel det dem kaller blogging. Blir mer av det)

BERKELEY: