Såkalt homecoming denne uka. Ikke brydd meg så mye jeg, har hendene fulle av skolearbeid, men kom over denne lille seansen på vei hjem fra forelsening på fredag som var litt underholdende.
Nabobygget her jeg bor er et kapel og konserthus. Annenhver lørdag er det konsert og i går, midt i eksamenslesingen overbeviste jeg meg selv om at jeg måtte sjekke det ut. For inn gjennom vinduet der jeg satt danset de vakreste toner fra en klarinett og et piano. Først og fremst under påskudd av å "lade batteriene", men også av ren lyst, betalte jeg derfor 10 bucks for en drøy time med fantastisk musikk. Som førstegangs konsertgåer med klassisk musikk, var jeg det nær å dumme meg ut ved et par anledninger. Jeg lærte fort at man ikke klapper mellom hver sang. En annen kuriositet: To rader foran meg satt et par kompiser. Hyggelig tenkte jeg, hadde ikke hatt noe imot å dele denne opplevelsen med en god kamerat selv. Sekunder etter var jeg glad jeg satt der alene; midt i klimakset av en sang ble kompisene plutselig i veldig glade i hverandre. Misforstå meg rett, jeg reagerte ikke med avsky eller forakt, men med forbauselse - forbauselse over min egen reaksjon. Men så slo det meg etter litt tankevirksomhet: Hvor er alle homoene i Norge? Ikke på gata i Tromsø eller Lørenskog i hvert fall.
Anyways, åpent homofile i kirka burde det bli mange flere av! Avslutter derfor dette innlegget med et koselig lite sitat fra den moralske grunnstrukturen i det vestlige samfunn, ja Bibelen altså (som lå plassert på hvert sete):
"If a man also lie with mankind, as he lieth with a woman, both of them have committed an bomination: they shall surely be put to death; their blood shall be upon them." (Leviticus 20:13)
Ah, kjærligheten til "skaperverket" er grenseløs!
(for ordens skyld om du skulle lese dette uten å kjenne meg: jeg er verken homofil, homofob eller på konstant flukt fra virkeligheten (religiøs))
Vid fra konserten:
søndag 10. oktober 2010
mandag 4. oktober 2010
Oktober-oppdatering
Ja, da var det oktober og tid for en ny runde med oppdates fra Berkeley. Jeg leser at jeg optimistisk og selvbedragende avsluttet siste innlegg med at jeg skulle holde dere oppdaterte. Faktum er dessverre at denne bloggen er like oppdatert som en gjennomsnittelig amerikaners kunnskap om evolusjonsteorien eller Europa for den saks skyld. Dette sviket mot en svak og stadig sviktende leserskare kommer ikke som noen overraskelse på meg, og sannsynelig heller ikke på nevnte skare.
Sist jeg var inne klaget jeg min nød om min begrensede fysiske form. Formen viste seg til alt hell å være bra nok for å komme med på fotballaget og med nyankommende, velinngåtte, og nysmurte Copa Mundial fra Norge går alt så meget bedre. Vi trener 3-4 ganger i uka og kampene spilles i helgene, med reisetid helt opptil over 6 timer (Santa Barbera) Kroppen holder overraskende bra, men jeg har likevel følt meg 2 år med fotball unna kampform. Til min store overraskelse spilte jeg samtlige 90 minutter i sesongåpningen i går og gjorde det faktisk ganske bra. Vi møtte UC Davis i en kamp vi absolutt burde vunnet. Det viste seg fort at de var like dårlige som vi trodde og 1-0 kom etter få minutter. 2 røde kort og 2 keepertabber senere var resultatet 3-2 – i UCDs favør. I tillegg til at keeperen vår skjermet inn én ball og klarerte en annen i beina til en motspiller på 16-meteren, var dommeren den store helten i denne kampen. Jeg kan ikke mye om basketball, men jeg er overbevist om at han har alle forutsetninger for å bli en god basketballdommer, spesielt om man ser bort fra manglende dømmekraft.
Kampene kommer relativt tett framover og gruppespillet i ligaen skal være ferdigspilt i løpet av oktober. Går alt som vi håper der blir det ”reginals” i Cal Poly og ”nationals” i Arizona i slutten av november selv om sesongen startet på verst tenkelige vis. Det hadde vært artig å vært med på det. Jeg er i det hele tatt svært fornøyd med å være med på laget, det er godt å ha noe å gjøre på kveldene (bortsett fra skolearbeid), og ikke minst er det godt å ha et miljø utenom studiene som ikke er norsk – og så er jo fotball forholdsvis artig! Bortsett fra en australiener, en sørkoreaner og meg, er det bare amerikanere på laget. Jeg håper jeg snart lærer meg alle navnene.
Av andre fritidsaktiviteter bør det nevnes at jeg stort sett hver helg drar ned til Berkeley marina og wind surfer eller brettseiler som det heter på norsk. Klubben vi er medlemmer i tilbyr 3 måneders medlemskap for $70 og det inkluderer fri bruk av alt nødvendig utstyr og opplæring. 2 timer arbeid er alt klubben skal ha tilbake. Tonen er svært laid back og svært mange av medlemmene bare henger rundt på klubbhuset og drikker pils og griller. Brettseiling er veldig utfordrende og ikke minst svært utmattende når man kombinerer store seil med små brett (det er slitsomt å svelge unna alt saltvannet). Å kunne sitte på taket til klubbhuset og nyte kveldsola med en pils og Pringles er derfor nesten like tilfredsstillende som selve surfingen. Omgivelsene med San Francisco som bokstavelig talt kulisse for surfingen gjør det hele enda litt artigere. Det samme kan jeg ikke si om at det svømmer hai rundt i havet (i hvert fall i hodet mitt). Sporten forutsetter en viss temperatur i vannet og (vanligvis) en velfylt lommebok så jeg ser ikke for meg at det blir med meg noe spesialbagasje hjem til Norge.
Skolearbeidet føler jeg at jeg har brukbar kontroll over og det blir spennende å få første hjemmeeksamen utlevert i morgen tidlig. Det er mye å gjøre, men jeg sliter meg på ingen måte ut – tvert imot. Jeg lar meg fortsatt fascinere av å gå rundt på campus og føle det yrende studentlivet. På torsdag er det såkalt ”walk-out” hvor studentene skal streike og demonstrere mot manglende bevilgninger og kutt i budsjettet. I fjor skal visstnok demonstrasjonen utartet seg til å inkludere okkupasjon av en motorvei hvilket ledet til fulle glattceller den natta. Undertegnede stiller selvsagt i første rekke når de skitneste jobbene under demonstrasjonen skal utføres. For å være ærlig skal jeg nok delta, men jeg legger nok kniven og spretterten igjen hjemme.
For å snakke i generelle termer kan jeg si at jeg har det veldig bra. California og Berkeley er en flott plass å bo, boforholdene jeg lever under er ypperlige og dagene flyr unna – jeg føler meg privilegert som har fått denne muligheten. Det er ingen tvil om at jeg godt kunne tenke meg å komme tilbake hit om omstendighetene skulle tillate det. Samtidig blir det stadig klarere for meg at jeg har vanskelig for å se for meg et liv uten vinter, snø og ski. Jeg savner snømåking, sludd, dunjakke, pissregn, saft, grøt, kjøttboller i brun saus, familien og kjæresten min (ikke i den rekkefølgen), men ikke brunost (det får da være måte på klisje). Jeg gleder meg til å si ”halla” i stedet for ”how are you”. Jeg ser fram til ordentlig øl, og overraskende nok til norsk Coca-Cola – for ikke å nevne julefeiring og løkkehockey. Og jeg skjønner ikke hvordan amerikanerne kan leve meg seg selv med å betale 10 % moms. Men, og dette må understrekes (uten fysisk å understrekes), jeg kunne ikke tenkt meg å være en annen plass en her i USA, California, Berkeley akkurat nå. Og snart får jeg besøk!
Under følger noen bilder fra windsurfinga
Sist jeg var inne klaget jeg min nød om min begrensede fysiske form. Formen viste seg til alt hell å være bra nok for å komme med på fotballaget og med nyankommende, velinngåtte, og nysmurte Copa Mundial fra Norge går alt så meget bedre. Vi trener 3-4 ganger i uka og kampene spilles i helgene, med reisetid helt opptil over 6 timer (Santa Barbera) Kroppen holder overraskende bra, men jeg har likevel følt meg 2 år med fotball unna kampform. Til min store overraskelse spilte jeg samtlige 90 minutter i sesongåpningen i går og gjorde det faktisk ganske bra. Vi møtte UC Davis i en kamp vi absolutt burde vunnet. Det viste seg fort at de var like dårlige som vi trodde og 1-0 kom etter få minutter. 2 røde kort og 2 keepertabber senere var resultatet 3-2 – i UCDs favør. I tillegg til at keeperen vår skjermet inn én ball og klarerte en annen i beina til en motspiller på 16-meteren, var dommeren den store helten i denne kampen. Jeg kan ikke mye om basketball, men jeg er overbevist om at han har alle forutsetninger for å bli en god basketballdommer, spesielt om man ser bort fra manglende dømmekraft.
Kampene kommer relativt tett framover og gruppespillet i ligaen skal være ferdigspilt i løpet av oktober. Går alt som vi håper der blir det ”reginals” i Cal Poly og ”nationals” i Arizona i slutten av november selv om sesongen startet på verst tenkelige vis. Det hadde vært artig å vært med på det. Jeg er i det hele tatt svært fornøyd med å være med på laget, det er godt å ha noe å gjøre på kveldene (bortsett fra skolearbeid), og ikke minst er det godt å ha et miljø utenom studiene som ikke er norsk – og så er jo fotball forholdsvis artig! Bortsett fra en australiener, en sørkoreaner og meg, er det bare amerikanere på laget. Jeg håper jeg snart lærer meg alle navnene.
Av andre fritidsaktiviteter bør det nevnes at jeg stort sett hver helg drar ned til Berkeley marina og wind surfer eller brettseiler som det heter på norsk. Klubben vi er medlemmer i tilbyr 3 måneders medlemskap for $70 og det inkluderer fri bruk av alt nødvendig utstyr og opplæring. 2 timer arbeid er alt klubben skal ha tilbake. Tonen er svært laid back og svært mange av medlemmene bare henger rundt på klubbhuset og drikker pils og griller. Brettseiling er veldig utfordrende og ikke minst svært utmattende når man kombinerer store seil med små brett (det er slitsomt å svelge unna alt saltvannet). Å kunne sitte på taket til klubbhuset og nyte kveldsola med en pils og Pringles er derfor nesten like tilfredsstillende som selve surfingen. Omgivelsene med San Francisco som bokstavelig talt kulisse for surfingen gjør det hele enda litt artigere. Det samme kan jeg ikke si om at det svømmer hai rundt i havet (i hvert fall i hodet mitt). Sporten forutsetter en viss temperatur i vannet og (vanligvis) en velfylt lommebok så jeg ser ikke for meg at det blir med meg noe spesialbagasje hjem til Norge.
Skolearbeidet føler jeg at jeg har brukbar kontroll over og det blir spennende å få første hjemmeeksamen utlevert i morgen tidlig. Det er mye å gjøre, men jeg sliter meg på ingen måte ut – tvert imot. Jeg lar meg fortsatt fascinere av å gå rundt på campus og føle det yrende studentlivet. På torsdag er det såkalt ”walk-out” hvor studentene skal streike og demonstrere mot manglende bevilgninger og kutt i budsjettet. I fjor skal visstnok demonstrasjonen utartet seg til å inkludere okkupasjon av en motorvei hvilket ledet til fulle glattceller den natta. Undertegnede stiller selvsagt i første rekke når de skitneste jobbene under demonstrasjonen skal utføres. For å være ærlig skal jeg nok delta, men jeg legger nok kniven og spretterten igjen hjemme.
For å snakke i generelle termer kan jeg si at jeg har det veldig bra. California og Berkeley er en flott plass å bo, boforholdene jeg lever under er ypperlige og dagene flyr unna – jeg føler meg privilegert som har fått denne muligheten. Det er ingen tvil om at jeg godt kunne tenke meg å komme tilbake hit om omstendighetene skulle tillate det. Samtidig blir det stadig klarere for meg at jeg har vanskelig for å se for meg et liv uten vinter, snø og ski. Jeg savner snømåking, sludd, dunjakke, pissregn, saft, grøt, kjøttboller i brun saus, familien og kjæresten min (ikke i den rekkefølgen), men ikke brunost (det får da være måte på klisje). Jeg gleder meg til å si ”halla” i stedet for ”how are you”. Jeg ser fram til ordentlig øl, og overraskende nok til norsk Coca-Cola – for ikke å nevne julefeiring og løkkehockey. Og jeg skjønner ikke hvordan amerikanerne kan leve meg seg selv med å betale 10 % moms. Men, og dette må understrekes (uten fysisk å understrekes), jeg kunne ikke tenkt meg å være en annen plass en her i USA, California, Berkeley akkurat nå. Og snart får jeg besøk!
Under følger noen bilder fra windsurfinga
fredag 10. september 2010
onsdag 8. september 2010
Soccer tryout
Mange har spurt hvordan det gikk på tryouten. Svarer derfor i plenum.
Allerede da jeg knøt på meg skoene kjente jeg at noe ikke stemte. Og riktig, på begge helene hadde jeg to lekre blemmer fra dagen før og de var i en slik forfatning at huden som lå over satt like godt som plasteret jeg senere forsøkte å erstatte de med. At jeg attpåtil fikk et sett knotter over tærne og dertil blå stortå gjorde ikke den siste timen med fotball mindre smertefull, men bidro rett nok til et noe spesielt og vaggete løpsett som jeg håper jeg høstet en del medlidenhetsstemmer for. At det tilsynelatende er mulig å presse mer luft ut av en badeande enn ut lungene mine bar også bud om at dette ikke skulle gå veien. Den svulmende kulen på leggen fra første trening var heller ikke hva man på fotballspråket ville kalle "prestasjonsfremmende" men ville vel ærlig talt ikke vært aktors kronvitne når skyldspørsmålet skulle avgjøres. Aktor ville i det hele tatt hatt en enkel sak å prossedere med tanke på det elendige forsvaret jeg ville evnet å stille (når vi nå fortsatt snakker i bilder mener jeg). Dere skjønner tegninga (altså bildet).
Med fotball utelukket som fritidsyssel og blemmer og blå negl som umuliggjør løpesko rundt føttene for en god stund fremover skulle en tro at jeg går en mager treningperiode i møte. Heldigvis har jeg blitt introdusert til en interessant form for løping - bearfoot running. Jepp, sporten er akkurat slik det utgår av navnet. Vanskelig sier du? Vondt sier en annen? Vel, vi får se. Det er ikke mange tusen år siden alle mennesker løp uten sko og av dette følger det en logikk (forenklet under) jeg finner svært tiltalende:
Premiss 1. Urmennesket brukte ikke sko og løp problemfritt rundt på slettene i afrika og klatret i huler i europa.
Premiss 2. Det moderne samfunnet, sivilisasjonen, har ikke fremtvunget noen evolusjon av menneskets føtter. føten er altså lik nå som for 10 000 år siden (er vel så vidt meg bekjent lite som har endret seg).
Premiss 3. Menneskes fot er ikke "konstruert" for å ha sko (ikke la deg friste kreasjonist)
Premiss 4. Løpesko (sko generelt) vil tvinge foten vekk fra den naturlige bevegelsen foten egentlig har.
Premiss 5. Ved bruk av sko vil kroppen ikke få nødvendig tilbakemeldig fra nervesystemet gjennom huden under føten som er nødvendig for en optimal løpsteknikk.
Premiss 6. Mennesket får skader av å løpe med joggesko.
Min konklusjon: Det er verdt å prøve å løpe uten sko!
Jeg skal i hvert fall gi det et realt forsøk, selv om det er ganske vanskelig i starten. Leggene stivnet som to Lollipop etter 5 minutter de første gangene, men dette skyldes vel at teknikken ikke ennå er på høyde med nevnte urmennesket sin. Men øvelse gjør - som dere vet - deg litt bedre for hver gang. For å bli mester skal det mer til enn litt øvelse. For eksempel en kropp som klarer å spille 2 timer fotball 2 dager på rad.
EDIT: Breaking news. Følgende mail tikket nettopp inn:
"Hi Torkil!
I'm so sorry, I got you and Gido mixed up yet again. If you can make the field tomorrow at 4pm for our last tryout, please come. I'm sorry for the mix up!
Hope to see you tomorrow,
Reed"
Merkelig. Får vel dra å se hva de har å si da kanskje... I'll keep you posted!
Allerede da jeg knøt på meg skoene kjente jeg at noe ikke stemte. Og riktig, på begge helene hadde jeg to lekre blemmer fra dagen før og de var i en slik forfatning at huden som lå over satt like godt som plasteret jeg senere forsøkte å erstatte de med. At jeg attpåtil fikk et sett knotter over tærne og dertil blå stortå gjorde ikke den siste timen med fotball mindre smertefull, men bidro rett nok til et noe spesielt og vaggete løpsett som jeg håper jeg høstet en del medlidenhetsstemmer for. At det tilsynelatende er mulig å presse mer luft ut av en badeande enn ut lungene mine bar også bud om at dette ikke skulle gå veien. Den svulmende kulen på leggen fra første trening var heller ikke hva man på fotballspråket ville kalle "prestasjonsfremmende" men ville vel ærlig talt ikke vært aktors kronvitne når skyldspørsmålet skulle avgjøres. Aktor ville i det hele tatt hatt en enkel sak å prossedere med tanke på det elendige forsvaret jeg ville evnet å stille (når vi nå fortsatt snakker i bilder mener jeg). Dere skjønner tegninga (altså bildet).
Med fotball utelukket som fritidsyssel og blemmer og blå negl som umuliggjør løpesko rundt føttene for en god stund fremover skulle en tro at jeg går en mager treningperiode i møte. Heldigvis har jeg blitt introdusert til en interessant form for løping - bearfoot running. Jepp, sporten er akkurat slik det utgår av navnet. Vanskelig sier du? Vondt sier en annen? Vel, vi får se. Det er ikke mange tusen år siden alle mennesker løp uten sko og av dette følger det en logikk (forenklet under) jeg finner svært tiltalende:
Premiss 1. Urmennesket brukte ikke sko og løp problemfritt rundt på slettene i afrika og klatret i huler i europa.
Premiss 2. Det moderne samfunnet, sivilisasjonen, har ikke fremtvunget noen evolusjon av menneskets føtter. føten er altså lik nå som for 10 000 år siden (er vel så vidt meg bekjent lite som har endret seg).
Premiss 3. Menneskes fot er ikke "konstruert" for å ha sko (ikke la deg friste kreasjonist)
Premiss 4. Løpesko (sko generelt) vil tvinge foten vekk fra den naturlige bevegelsen foten egentlig har.
Premiss 5. Ved bruk av sko vil kroppen ikke få nødvendig tilbakemeldig fra nervesystemet gjennom huden under føten som er nødvendig for en optimal løpsteknikk.
Premiss 6. Mennesket får skader av å løpe med joggesko.
Min konklusjon: Det er verdt å prøve å løpe uten sko!
Jeg skal i hvert fall gi det et realt forsøk, selv om det er ganske vanskelig i starten. Leggene stivnet som to Lollipop etter 5 minutter de første gangene, men dette skyldes vel at teknikken ikke ennå er på høyde med nevnte urmennesket sin. Men øvelse gjør - som dere vet - deg litt bedre for hver gang. For å bli mester skal det mer til enn litt øvelse. For eksempel en kropp som klarer å spille 2 timer fotball 2 dager på rad.
EDIT: Breaking news. Følgende mail tikket nettopp inn:
"Hi Torkil!
I'm so sorry, I got you and Gido mixed up yet again. If you can make the field tomorrow at 4pm for our last tryout, please come. I'm sorry for the mix up!
Hope to see you tomorrow,
Reed"
Merkelig. Får vel dra å se hva de har å si da kanskje... I'll keep you posted!
søndag 5. september 2010
Siste og gammelt nytt fra Berkeley vol 1.1
Å starte med en digresjon er alltid en vinner. Den ville kommet før eller siden uansett, så jeg kliner til og får´n unnagjort først som sist:
Jeg kom her om dagen over noen tips for blogging, mener det var i det nye det stod. Der fikk jeg vite at uansett hvor artig det er å lese bloggen din så er det aller viktigste å gi leserne oppdateringer hele tiden. Auch, tenkte jeg da og forbannet min egen latskap. Hvordan skal jeg nå kunne nå blogghimmelen? Ved nærmere ettertanke slo det meg at den himmelen må være i overkant overfladisk for min smak uansett og fortsatte med å gjøre absolutt ingenting. (digresjon slutt)
Ikke bare var det en digresjon, men også et slags filter for å luke ut de udedikerte blogg-følgerne der ute. Begge dere som fortsatt leser har mye snadder i vente. For venter man lenge nok mellom hver gang man skriver så er det faktisk litt å fortelle om. Jeg har faktisk ikke tatt ett eneste bilde ennå, men det skal jeg forsøke å bli flinkere til. Enn så lenge kompenserer ord, om ikke tusenvis så en god del.
Sist jeg skrev hadde jeg akkurat funnet meg en plass å bo. Med litt blandende følelser har jeg nå innsett at det ikke kommer noen på rommet mitt, jeg får ingen å dele køyeseng med. Blandede fordi jeg hadde en forestilling om at det ville være artig og i ekte college-stil å oppgi privatlivet i så stor grad som romdeling ville medføre, men samtidig må jeg innrømme at det er godt å ha noe som bare er mitt. Resten av leiligheten, eller suiten som de kaller det her, deler jeg med 7 andre: 2 amerikanere, en thailender, en vietnameser, en ire, en brite og en kineser. Ellers i bygget er det folk fra det fleste deler av verden og jeg tror vel også en 3-4 nordmenn utenom meg bor her. Huset har en bestyrer som organiserer diverse samlinger flere ganger i uken. Hun har et brennende ønske om å bygge a diverse community, og lager til filmkvelder med popcorn, middager, game-nights osv. Jeg håper hun lykkes en dag.
Huset har også et stort studierom med utsikt til San Fransicso, en stor terrasse hvor man kan lese og sole seg og et vaskerom. Fasilitetene er med andre ord upåklagelige og jeg trives godt. Studierommet er flittig brukt av alle som bor her og på kveldene er det faktisk ofte det er fullt. Det finnes flust av bibliotek og lesesaler på campus også, men å ta heisen opp i fjerde tiltaler vel mange – også meg. Bygget er nærmest integrert av Metodisk-kirken som ligger 20 meter unna. Med åpent vindu på søndager vekkes jeg av lovprisninger og halleluja. Hal-e-lu-ja - hal-e-lu-ja - tralalala. Det er praktisk å ha gud som nabo og jeg har bestemt meg for å avlegge han/hun/det et besøk en søndag jeg har tid. Fin musikk virker det i å være der i hvert fall!
For å gjøre et aldri så lite klassisk amerikansk skifte, fra gud til akememika. Universitetet er på mange måter svært annerledes her enn hjemme. De første ukene brukes av de fleste til å shoppe fag, altså gå rundt å se på forskjellige forelesninger og bestemme seg når man har funnet noe man liker. For mitt vedkommende var ikke dette en aktuell problemstilling. Jeg hadde fått forhåndsgodkjent 4 emner av UIT, hvor ett viste seg å ikke eksistere lenger da jeg kom hit, og ett annet var noe jeg måtte ta i forbindelse med bachelorgraden min hjemme i Tromsø. Men det er ikke bare å melde seg på kurs her, du må også bli godkjent av professoren som har ansvar for kurset. I klasser med litt pågang og begrenset antall plasser innebærer det at det kan være greit om foreleseren vet hva du heter. Begge fagene jeg tar her var tilsynelatende slike fag: Politics and Social change og Introduction to Sociological Methods. Heldigvis har er jeg nå formelt akseptert av professorene som underviser i disse fagene.
På mange måter får man en følelse av å være tilbake på videregående igjen. Hver uke må jeg nemlig skrive en oppsummering av forrige ukes undervisning med tittelen ”What have I learned this week?” i metodefaget jeg tar her. I tillegg til forelesninger er det forholdsvis store mengder stoff å lese til hver gang, og begge kursene jeg har inneholder også såkalte sections. Sections er på godt norsk korte seminarer, klasseromsundervisning, hvor deltakelsen blir karaktervurdert. Mitt inntrykk så langt er at disse section-seansene gir et forholdsvis godt utbytte, kanskje først og fremst fordi deltakelse i timen innebærer å ha lest på forhånd, noe man kanskje ikke ville gjort ellers. Det negative er at diskusjonene som føres blir svært overfladiske og selv om tanken er at man skal gå dypere inne i stoffet som er gjennomgått på forelesningen, blir f. eks 45 minutter til å diskutere Marx, kapitalisme, Lenin, arbeiderbevegelser, aktualitet for disse osv i tynneste laget. Det akademiske opplegget er ellers svært profesjonelt her borte og forelesningene holder svært høyt nivå. Det er artig å gå på forelesning og det er artig å lese til dem. Jeg håper også at det blir artig å skrive såkalte research- papers i fagene jeg tar og at min skriftelige engelsk holder mål til disse. Så langt er jeg veldig optimistisk og er svært glad for fagvalgene jeg har gjort og størrelsene på utfordringer de gir meg per dags dato. Det føles godt å ha undervisning hver eneste dag, for det er jo tross alt derfor jeg er her.
Livet på campus er noe annet som er totalt ulikt hva jeg er vant til fra Norge. På campus er det hele tiden et yrende liv med tusenvis av mennesker som går fram og tilbake mellom de ulike bygningene. Dette gjenspeiles i en tanke jeg har gjort meg om hele systemet her. Her tilbyr ikke universitetet bare undervisning, å gå på college er mye mer enn det. College er en totalpakke hvor folk henger rundt på campus, er medlemmer i mange forskjellige organisasjoner (eller clubs som det heter her), driver med en sport/danser, og kanskje også lever i et frat-house: å gå på college er en heldagsaktivitet! Det gjør at studentene også har et mye nærere forhold til skolen sin og det er rett og slett pussig hvordan Berkeley pakkes og selges som en merkevare. Det være seg gjennom sekker, klær, egne Cal-butikker, notatblokker – å vise at du går på University of California, Berkeley er en viktig for studentene her. Undertegnede var i et svakt øyeblikk grepet av denne patriotismen og har faktisk kjøpt både t-skjorte og ransel. (altså ryggsekk om du ikke er stødig på foreldregenerasjonsterminologi.) Jeg har faktisk også kjøpte meg en Cal venstrehåndsnotatblokk, som må sies å være noe av det teiteste jeg noen gang har kjøpt meg. Ække det stilig da? tenker du. Prøv å forestill deg hva som er forskjellen på en slik og en vanlig høyrehåndsblokk, svarer jeg.
(svar mottas med takk)
Joaså, ellers da, spør du videre etter at du ble satt fast på venstrehåndsnøtten jeg serverte over. Bare bra, svarer jeg da, men jeg må si jeg er litt sliten av dagen for jeg har nemlig vært på tryout for The California Men's Club Soccer Team i dag. Dette laget er ikke selve college-laget her på Berkeley, men er som de skriver på hjemmesiden sin: “a competitive team of motivated players from around the world”. Og interessen for tryouten var langt store enn jeg hadde trodd. Rundt 80 spillere møtte opp og hele banen vrimlet av spillere. Kvaliteten på spillerne var gjennomsnittlig brukbare, fra rævva + til svært god -. Helt siden jeg kom hit har jeg slitt med halsen og jeg har nesten ikke fått trent i det hele tatt på grunn av det. Sjokket var derfor så stort som jeg hadde fryktet etter at de første 5 minuttene var unnagjort. Beina, pusten og varmen var drepende og etter 1 og en halv time med spill var det nok, men det var heldigvis også bra nok. 80 har nå blitt til 25 og jeg er en av disse som skal spille om 4-5 ledige plasser på laget. Det skal mye til om jeg klarer det, men artig er det å prøve uansett. Hadde jeg vært i god gammel form ville jeg blitt skuffet over å ikke make the team – nå er jeg en gammel mann som vel må innse at fysisk form også er en viktig bestanddel av fotball. Anyways så ønsker jeg meg selv lykke til i morgen, for så vidt jeg vet er jeg den enste nordmannen som er med videre så fra et nasjonalt perspektiv har jeg mer å spille for en bare min egen ære.
Da gjenstår det bare å si adjø og takk for denne gang. Adjø og takk for denne gang.
Jeg kom her om dagen over noen tips for blogging, mener det var i det nye det stod. Der fikk jeg vite at uansett hvor artig det er å lese bloggen din så er det aller viktigste å gi leserne oppdateringer hele tiden. Auch, tenkte jeg da og forbannet min egen latskap. Hvordan skal jeg nå kunne nå blogghimmelen? Ved nærmere ettertanke slo det meg at den himmelen må være i overkant overfladisk for min smak uansett og fortsatte med å gjøre absolutt ingenting. (digresjon slutt)
Ikke bare var det en digresjon, men også et slags filter for å luke ut de udedikerte blogg-følgerne der ute. Begge dere som fortsatt leser har mye snadder i vente. For venter man lenge nok mellom hver gang man skriver så er det faktisk litt å fortelle om. Jeg har faktisk ikke tatt ett eneste bilde ennå, men det skal jeg forsøke å bli flinkere til. Enn så lenge kompenserer ord, om ikke tusenvis så en god del.
Sist jeg skrev hadde jeg akkurat funnet meg en plass å bo. Med litt blandende følelser har jeg nå innsett at det ikke kommer noen på rommet mitt, jeg får ingen å dele køyeseng med. Blandede fordi jeg hadde en forestilling om at det ville være artig og i ekte college-stil å oppgi privatlivet i så stor grad som romdeling ville medføre, men samtidig må jeg innrømme at det er godt å ha noe som bare er mitt. Resten av leiligheten, eller suiten som de kaller det her, deler jeg med 7 andre: 2 amerikanere, en thailender, en vietnameser, en ire, en brite og en kineser. Ellers i bygget er det folk fra det fleste deler av verden og jeg tror vel også en 3-4 nordmenn utenom meg bor her. Huset har en bestyrer som organiserer diverse samlinger flere ganger i uken. Hun har et brennende ønske om å bygge a diverse community, og lager til filmkvelder med popcorn, middager, game-nights osv. Jeg håper hun lykkes en dag.
Huset har også et stort studierom med utsikt til San Fransicso, en stor terrasse hvor man kan lese og sole seg og et vaskerom. Fasilitetene er med andre ord upåklagelige og jeg trives godt. Studierommet er flittig brukt av alle som bor her og på kveldene er det faktisk ofte det er fullt. Det finnes flust av bibliotek og lesesaler på campus også, men å ta heisen opp i fjerde tiltaler vel mange – også meg. Bygget er nærmest integrert av Metodisk-kirken som ligger 20 meter unna. Med åpent vindu på søndager vekkes jeg av lovprisninger og halleluja. Hal-e-lu-ja - hal-e-lu-ja - tralalala. Det er praktisk å ha gud som nabo og jeg har bestemt meg for å avlegge han/hun/det et besøk en søndag jeg har tid. Fin musikk virker det i å være der i hvert fall!
For å gjøre et aldri så lite klassisk amerikansk skifte, fra gud til akememika. Universitetet er på mange måter svært annerledes her enn hjemme. De første ukene brukes av de fleste til å shoppe fag, altså gå rundt å se på forskjellige forelesninger og bestemme seg når man har funnet noe man liker. For mitt vedkommende var ikke dette en aktuell problemstilling. Jeg hadde fått forhåndsgodkjent 4 emner av UIT, hvor ett viste seg å ikke eksistere lenger da jeg kom hit, og ett annet var noe jeg måtte ta i forbindelse med bachelorgraden min hjemme i Tromsø. Men det er ikke bare å melde seg på kurs her, du må også bli godkjent av professoren som har ansvar for kurset. I klasser med litt pågang og begrenset antall plasser innebærer det at det kan være greit om foreleseren vet hva du heter. Begge fagene jeg tar her var tilsynelatende slike fag: Politics and Social change og Introduction to Sociological Methods. Heldigvis har er jeg nå formelt akseptert av professorene som underviser i disse fagene.
På mange måter får man en følelse av å være tilbake på videregående igjen. Hver uke må jeg nemlig skrive en oppsummering av forrige ukes undervisning med tittelen ”What have I learned this week?” i metodefaget jeg tar her. I tillegg til forelesninger er det forholdsvis store mengder stoff å lese til hver gang, og begge kursene jeg har inneholder også såkalte sections. Sections er på godt norsk korte seminarer, klasseromsundervisning, hvor deltakelsen blir karaktervurdert. Mitt inntrykk så langt er at disse section-seansene gir et forholdsvis godt utbytte, kanskje først og fremst fordi deltakelse i timen innebærer å ha lest på forhånd, noe man kanskje ikke ville gjort ellers. Det negative er at diskusjonene som føres blir svært overfladiske og selv om tanken er at man skal gå dypere inne i stoffet som er gjennomgått på forelesningen, blir f. eks 45 minutter til å diskutere Marx, kapitalisme, Lenin, arbeiderbevegelser, aktualitet for disse osv i tynneste laget. Det akademiske opplegget er ellers svært profesjonelt her borte og forelesningene holder svært høyt nivå. Det er artig å gå på forelesning og det er artig å lese til dem. Jeg håper også at det blir artig å skrive såkalte research- papers i fagene jeg tar og at min skriftelige engelsk holder mål til disse. Så langt er jeg veldig optimistisk og er svært glad for fagvalgene jeg har gjort og størrelsene på utfordringer de gir meg per dags dato. Det føles godt å ha undervisning hver eneste dag, for det er jo tross alt derfor jeg er her.
Livet på campus er noe annet som er totalt ulikt hva jeg er vant til fra Norge. På campus er det hele tiden et yrende liv med tusenvis av mennesker som går fram og tilbake mellom de ulike bygningene. Dette gjenspeiles i en tanke jeg har gjort meg om hele systemet her. Her tilbyr ikke universitetet bare undervisning, å gå på college er mye mer enn det. College er en totalpakke hvor folk henger rundt på campus, er medlemmer i mange forskjellige organisasjoner (eller clubs som det heter her), driver med en sport/danser, og kanskje også lever i et frat-house: å gå på college er en heldagsaktivitet! Det gjør at studentene også har et mye nærere forhold til skolen sin og det er rett og slett pussig hvordan Berkeley pakkes og selges som en merkevare. Det være seg gjennom sekker, klær, egne Cal-butikker, notatblokker – å vise at du går på University of California, Berkeley er en viktig for studentene her. Undertegnede var i et svakt øyeblikk grepet av denne patriotismen og har faktisk kjøpt både t-skjorte og ransel. (altså ryggsekk om du ikke er stødig på foreldregenerasjonsterminologi.) Jeg har faktisk også kjøpte meg en Cal venstrehåndsnotatblokk, som må sies å være noe av det teiteste jeg noen gang har kjøpt meg. Ække det stilig da? tenker du. Prøv å forestill deg hva som er forskjellen på en slik og en vanlig høyrehåndsblokk, svarer jeg.
(svar mottas med takk)
Joaså, ellers da, spør du videre etter at du ble satt fast på venstrehåndsnøtten jeg serverte over. Bare bra, svarer jeg da, men jeg må si jeg er litt sliten av dagen for jeg har nemlig vært på tryout for The California Men's Club Soccer Team i dag. Dette laget er ikke selve college-laget her på Berkeley, men er som de skriver på hjemmesiden sin: “a competitive team of motivated players from around the world”. Og interessen for tryouten var langt store enn jeg hadde trodd. Rundt 80 spillere møtte opp og hele banen vrimlet av spillere. Kvaliteten på spillerne var gjennomsnittlig brukbare, fra rævva + til svært god -. Helt siden jeg kom hit har jeg slitt med halsen og jeg har nesten ikke fått trent i det hele tatt på grunn av det. Sjokket var derfor så stort som jeg hadde fryktet etter at de første 5 minuttene var unnagjort. Beina, pusten og varmen var drepende og etter 1 og en halv time med spill var det nok, men det var heldigvis også bra nok. 80 har nå blitt til 25 og jeg er en av disse som skal spille om 4-5 ledige plasser på laget. Det skal mye til om jeg klarer det, men artig er det å prøve uansett. Hadde jeg vært i god gammel form ville jeg blitt skuffet over å ikke make the team – nå er jeg en gammel mann som vel må innse at fysisk form også er en viktig bestanddel av fotball. Anyways så ønsker jeg meg selv lykke til i morgen, for så vidt jeg vet er jeg den enste nordmannen som er med videre så fra et nasjonalt perspektiv har jeg mer å spille for en bare min egen ære.
Da gjenstår det bare å si adjø og takk for denne gang. Adjø og takk for denne gang.
søndag 22. august 2010
første lyd fra Berkeley
Hei, kjære godtfolk. Som seg hør og bør på en blogg skal den nå fylles med noen ord og kanskje også noen nyheter, hva vet vel jeg, den skal i hvert fall ikke stå uoppdattert som det kanskje heter når bloggens eksistensgrunnlag berøres for første gang (den setninga der ryker i korrekturen).Det er nå nesten en uke siden jeg kom hit til Berkeley, California. Det vil være en overdrivelse å si at det har vært begivenhetsrikt så langt, ja rett og slett løgnaktig ville det være. Men løgn og overdrivelser er som dere vet kjernen i enhver god tekst (i hvert fall i et hvert blogginnlegg), så jeg skal gjøre så godt jeg kan å inkludere en del av den sorten også her.
Det ville være en underdrivelse å si at reisen var kjip (og nå overdriver jeg ikke underdrivelsen), men det verste med reisen var utvilsomt at min delikate hals ble betent av den. 16 timer med aircondition, lite mat og drikke og jetlag fra helvete, gjorde de første dagene noe vanskeligere enn jeg strengt tatt hadde ønsket.
I kjent stil hadde jeg ikke planlagt noe da jeg landet i San Francisco. Alt jeg hadde var en halvfull koffert, betent hals, visum og en neve dollar. Ved rullebåndet kom jeg i prat med noen nordmenn og tok taxi med disse fra flyplassen til Berkeley. Der hadde jeg vært så heldig at jeg kunne bo hos noen venner fra Tromsø som hadde dratt noen uker i forveien og allerede ordnet seg en plass å bo.
Å finne seg en plass å bo i et nytt land, med jetlag, feber og halsbetennelse var akkurat like kjipt som det høres ut som. Det begrenset seg til å sende ut en del mailer, hvilket viste seg som en svært lite effektiv kontaktform her. De som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke kan fordra utrykket ”det ordner seg”, men jeg fant faktisk en del trøst i denne floskelen mens stresset med å finne en plass å bo og leve de neste 4 månedene vokste seg større og større inni meg. Og jommen løste det seg også.
Jeg bor nå akkurat slik jeg tror jeg hadde forestilt meg at jeg ville bo ( i den grad jeg hadde forestilt meg noe overhodet). På Wesley House & Campus Center, en fotgjengerovergang fra Campus, deler jeg nå en to-roms med en ikke-ankommet fremmede. Med to-roms menes to-stykk-på-rommet, og vi skal dele køyeseng. Første natten her lå jeg faktisk i ”top bunk” på en tre-roms, men jeg forstod i løpet av natten at verken makter å sove 30 cm fra taket, 2 meter fra bakken eller dele 10 kvadrat med 2 andre. Så for den nette sum av 1025$ (you do the math) har jeg nå altså 10 kvadrat på deling med én annen, 3 toalett og ett kjøkken som jeg deler med 10-15 andre. Men det er akkurat slik jeg vil ha det og det kjennes veldig riktig. Her på huset bor det folk fra alle deler av verden og det gjør hele opplevelsen enda bedre.
(www.wesleyhouseberkeley.org)
Nå som jeg har en plass å bo er hovedfokus for meg å bli frisk. Da er det vel bare å finne seg en lege da. Gulesider? Vel, jeg finner vel ut av det.
Mange lurer sikkert på hvordan skolen er. Det er litt tidlig å melde noe derfra ennå da undervisningen ikke har kommet i gang. Men at det å gå på universitetet er noe helt annet her enn i Norge er det liten tvil om. Skal la inntrykkene ligge litt før jeg kommer tilbake med en grundig rapport til dere der hjemme (der ja, det var god blogg-sjargong!).
I min korte karriere som blogger har jeg forstått at dette må være et overskuddsprosjekt og akkurat nå er det underskudd på overskudd. Men jeg gleder meg veldig over å være her og ser med spenning på fortsettelsen!
So long.. Og ja, stemmer det, jeg har jo bursdag i dag. Siden jeg har ordet vil jeg gratulere meg selv med dagen og takke for de beste 22 årene jeg noen gang har hatt!
Torkil
Det ville være en underdrivelse å si at reisen var kjip (og nå overdriver jeg ikke underdrivelsen), men det verste med reisen var utvilsomt at min delikate hals ble betent av den. 16 timer med aircondition, lite mat og drikke og jetlag fra helvete, gjorde de første dagene noe vanskeligere enn jeg strengt tatt hadde ønsket.
I kjent stil hadde jeg ikke planlagt noe da jeg landet i San Francisco. Alt jeg hadde var en halvfull koffert, betent hals, visum og en neve dollar. Ved rullebåndet kom jeg i prat med noen nordmenn og tok taxi med disse fra flyplassen til Berkeley. Der hadde jeg vært så heldig at jeg kunne bo hos noen venner fra Tromsø som hadde dratt noen uker i forveien og allerede ordnet seg en plass å bo.
Å finne seg en plass å bo i et nytt land, med jetlag, feber og halsbetennelse var akkurat like kjipt som det høres ut som. Det begrenset seg til å sende ut en del mailer, hvilket viste seg som en svært lite effektiv kontaktform her. De som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke kan fordra utrykket ”det ordner seg”, men jeg fant faktisk en del trøst i denne floskelen mens stresset med å finne en plass å bo og leve de neste 4 månedene vokste seg større og større inni meg. Og jommen løste det seg også.
Jeg bor nå akkurat slik jeg tror jeg hadde forestilt meg at jeg ville bo ( i den grad jeg hadde forestilt meg noe overhodet). På Wesley House & Campus Center, en fotgjengerovergang fra Campus, deler jeg nå en to-roms med en ikke-ankommet fremmede. Med to-roms menes to-stykk-på-rommet, og vi skal dele køyeseng. Første natten her lå jeg faktisk i ”top bunk” på en tre-roms, men jeg forstod i løpet av natten at verken makter å sove 30 cm fra taket, 2 meter fra bakken eller dele 10 kvadrat med 2 andre. Så for den nette sum av 1025$ (you do the math) har jeg nå altså 10 kvadrat på deling med én annen, 3 toalett og ett kjøkken som jeg deler med 10-15 andre. Men det er akkurat slik jeg vil ha det og det kjennes veldig riktig. Her på huset bor det folk fra alle deler av verden og det gjør hele opplevelsen enda bedre.
(www.wesleyhouseberkeley.org)
Nå som jeg har en plass å bo er hovedfokus for meg å bli frisk. Da er det vel bare å finne seg en lege da. Gulesider? Vel, jeg finner vel ut av det.
Mange lurer sikkert på hvordan skolen er. Det er litt tidlig å melde noe derfra ennå da undervisningen ikke har kommet i gang. Men at det å gå på universitetet er noe helt annet her enn i Norge er det liten tvil om. Skal la inntrykkene ligge litt før jeg kommer tilbake med en grundig rapport til dere der hjemme (der ja, det var god blogg-sjargong!).
I min korte karriere som blogger har jeg forstått at dette må være et overskuddsprosjekt og akkurat nå er det underskudd på overskudd. Men jeg gleder meg veldig over å være her og ser med spenning på fortsettelsen!
So long.. Og ja, stemmer det, jeg har jo bursdag i dag. Siden jeg har ordet vil jeg gratulere meg selv med dagen og takke for de beste 22 årene jeg noen gang har hatt!
Torkil
fredag 25. juni 2010
Impulsenes kjørerute
Hei alle sammen! Etter lang tid har jeg endelig funnet et lite pusterom hvor jeg kan få noen ord ned på papiret. Og for et pusterom det er. Vegas har mye å tilby – også store overraskelser. Ingen av oss hadde trodd da vi våknet opp i dag tidlig, etter å ha hatt en fuktig tur på den hippeste nattklubben i Las Vegas i går, at vi i om få timer skulle åpne døren på en penthouse suite på The Venetian. Og her sitter jeg, i øverste etasje med utsikt over hele byen, omkranset av luksus jeg kun tidligere har sett på film. ”Rommet” vårt er ikke mindre enn 260 kvadratmeter, vi har 2 boblebad, 2 steamdusjer, peis, kino, gym, x antall tver, gjestetoalett, ja - alt hva du kan tenke deg. Snart kommer butleren vår for å servere mat så jeg skal forsøke å fatte meg i korthet - bildene får heller forsøke å leve opp til utrykket om de tusen ordene.
Vi ankom Vegas for vel 2 dager siden, men som alt det andre som har skjedd på vår reise, vet vi vel ikke helt hva som har skjedd før vi har fått det litt på avstand. Jeg får derfor komme tilbake til dere ang Vegas. Alt jeg kan si så langt er at det er den sykeste plassen jeg noen gang har vært på og at jeg aldri har følt meg mer malplassert. Nei, jeg trenger noen dager før jeg kan si og vite helt sikkert hva vi faktisk holder på med her, men akkurat nå tror jeg det er godt inni denne merkelige boblen jeg befinner meg i.
Det er rart, nei ikke bare rart, helt vanvittig, hvor fort dagene går her og ikke minst hvor mye vi har rukket å oppleve og se på den lille tiden vi har vært i dette fascinerende landet. Sist jeg skrev hadde vi bestemt oss for å ta en aldri så liten avstikker til Colorado. Men turen opp dit gikk ikke helt som planlagt.
Allerede etter få timer med kjøring så vi de blinkende lysene fra av Dodge Ram, et villdyr av en politibil. Leiebilen vår er registrert på meg, så også forsikringen, og det er derfor juridisk sett bare jeg som kan kjøre bilen. Med André bak rattet og med dette i bakhodet var spenningen stor da sheriffen myndig skred fram mot førersetet med én hånd på pistolen.
- Do You know how fast you were going there? spurte han.
-70 miles, skjelver det ut av munnen til sjåfør Evju.
-You were doing 67 in a 50 zone Sir.
Klar tale det. Deretter gikk betjenten tilbake til monsterbilen sin og ble der så lenge at vi begynte å tenke det verste. Tiden gikk og da han endelig kom tilbake visste vi med oss selv at han hadde kontaktet Hertz, leiebilfirmaet. Og riktig: –Who has rented this car? spør den stadig mer fryktinngytende myndighetspersonen. –Its me., svarer jeg. Han forteller deretter myndig men vennlig at bilen vår kunne blitt tauet når vi i praksis kjører uten forsikring. Heldigvis slepper vi unna med en advarsel og en 167$ bot. Men av frykt for å måtte ta buss rundt om kring de neste ukene fant vi ut at det var best at jeg tok permanent plass foran rattet. Og det har tatt på.
Men snakker om busser: jeg har ikke sett én eneste buss på motorveien i løpet av turen vår. USA er et land hvor transport handler om bil, så store som mulig. Som et forvarsel om at Colorado ville være annerledes enn det foregående, kunne vi observere at bilene ble mindre og mindre dess nærmere vi kom Devner. Vi kunne faktisk også se en og annen sedan og hybridbiler. Helt borte var også de meningsløst store pick-upene. Og ganske rikig - folket her var totalt forskjellige fra de vi hadde møtt tidligere, og for første gang følte vi at vi hadde møtt tilnærmet likesinnede mennesker. Devner var slik jeg har sett for meg at San Fransisco vil være, med hyggelig stemming, gatemusikkanter, og fin arkitektur. Her hadde faktisk byen også en gågate, i motsetning til mange av byene vi var innom i Texas og Oklahoma, som mer lignet på Alnabru.
Og for en natur det var der – her skal bildene få tale min sak. (se under)
Vi fikk tips om en koselig liten by rett utenfor Denver og satte kursen mot Boulder hvor vi tilbrakte natten. Dagen etter kjørte vi Rocky Mountains som viste seg fra sin beste side, vi fikk til og med posert med ville, dog svært menneskevante, hjortedyr.
Det kan sies at USA er kontrastenes land. Og for en kontrast det var da vi nok en gang endret reiseruten og kjørte inn i Monument Valley i Utah. Fra frodige fjellsider i Colorado til det tørreste og mest ugjestmilde landskapet jeg noen gang har sett i Utah på kun få timer. Vi forestillte oss - mens vi skred fram gjennom dette utenomjordiske landskapet - hvordan comboyene og indianerne regjerte her for så ikke alt for mange år siden; John Wayne hadde visstnok en favorittknaus på et berg som vi var å besøkte. (se utsikten han hadde på bildet til venstre)
Det virker som om vi skal få oppleve alle sider av USA på denne turen. Med kurs mot Flagstaff, og med stadig mer tiltakende vegetasjonstetthet og ville hester løpende rundt på slettene, kunne vi i det fjerne skimte et voldsomt røykteppe. En enorm skogbrann hadde brutt ut noen dager i forveien, fikk vi høre, og vi kjørte nå i dens retning. Heldigvis var veien nylig blitt åpnet for trafikk igjen, men flammene var fortsatt synlige kun få meter fra veien.
Etter en lang dag på veien kan vodka og redbull i et og samme glass, konsumert av tørste vikinger gi de merkeligste resultater. Det fikk et hyggelig nyforlovet par som vi møtte på den lokale puben i Flagstaff erfare. Tonen var god, ja faktisk så god at visse medlemmer av vårt entourage like gjerne bestemte seg for å invitere dem begge med oss videre på turen; jenta skulle være med oss før typen et par dager etter skulle møte oss i Vegas. Åpenbart en helt forferdlig idé, men avtalen ble gjort og 11 neste morgen skulle vi plukke opp jenta der de bodde.
Vi lurer fortsatt på hvor lenge hun satt og ventet.
Og så var det Grand Cynon da, turens definitive høydepunkt så langt. Først kjørte vi den vanlige ruten som alle turister tar, og himmel og hav for et skue! Men som så mange ganger før på turen tar impulsene våre oss til de merkeligste plasser – denne gangen til et helikopter med én times kjørerute over den mest fantastiske naturen på jorden. Hele opplevelse av å fly rundt i helikopter i Grand Canyon var så overveldende at det for noen var nødvendig å tørke noen tårer. Hvordan endte vi opp her, tenkte vi, mens piloten manøvrerte oss helt inntil de mest kjente formasjonene i dalen. Ja, hvordan endte vi opp her? Se film under fra da vi launcher inn i dalen.
Og hva driver vi med nå? Butleren kom nettopp med maten, og som en beskrivelse på hvor malplasserte vi er i denne suiten, i denne byen og i dette jetset-livet, kan det nevnes at vi nettopp forsøkte å tipse 1$ til butleren - det opplever han ikke hver dag. Jeg bør vel kanskje si at rommet her går for 5000$ - natta! Uvirkelig. Ingen av oss forstår riktig hva vi driver med, men vi vet alle at dette livet lever vi på lån. Og slapp av kjære foreldre: vi betalte ikke 5000$.
Grand C helikopter from Torkil Dyb Remøy on Vimeo.
Grilling i Boulder
gruppebilde i Rocky Mountain.
En liten spasertur i RM
Thomas tar bilde av noen dyr
Ørken i Utah under en liten tissepause
"frittgående" hester i UTAH
og så må jeg vel legge ut noen bilder fra penthousen vår.
soverommet mitt
søndag 20. juni 2010
Some words from the road
Blogging from the USA roadtrip.
Howdy howdy!
Endelig litt tid til å gi en aldri så liten tilstandsrapport. Vi har opplevd så mye allerede at det føles som om det vil ta litt tid før vi vet hva vi egentlig har gjort. Men jeg kan jo forsøke å gi et bilde av hverdagen vår her på veien, her jeg sitter på et slitent motell-rom midt i tetteste redneck-land, Amerillo, Texas.
Jeg får vel kanskje ta det viktigste først, jeg vil tro absolutt fundamentalt på en roadtrip, nemlig bilen. Utenfor døren står en doning vi har rukket å bli svært begeistret for, en Cheverolet Traverse. Planene om å leie bobil slo vi rask fra oss da viste seg å bli svært dyrt og ikke minst veldig vanskelig å få tak i. At vi endte opp med ovennevnte bil er det ingen som angrer på nå, et skikkelig bensinsluk som ligger som et tog i 140 km/t med god benplass og behagelige seter. Kombinert man denne med billige motell og opplåsbare madrasser på enkeltrom har du en både billig og komfortabel løsning.
Veien her er helt nydelige – vel og merke om du ikke liker å svinge. Bilene her har en ganske enkel jobb, for her handler det utelukkende om å vare stabil i høyfart og kanskje også tåle en støyt om ulykken skulle være ute. Og så må det være mange koppholdere da, i vår er det 11.
Snakker om ulykker. I dag opplevde vi noe ingen av oss hadde opplevd før. På vei til Texas med Sandli bak rattet og med god avstand til bilen foran skjer det plutselig noe. Bilen foran, en litt eldre pic up, får en såkalt blow out som de kaller det her borte, altså en punktering. Bilen begynner å slenge fra side til side og dette i 130 km/t. Etter å ha slengt fram og tilbake 2-3 ganger skjedde som ikke skulle skje. Sjåføren mister kontrollen og skrensen blir så stor at bilen går på hode og snurrer i hvert fall to ganger. Alt dette foran våre sjokkerte øyne. Vi kunne ikke tro det vi så – det var som scener fra en action-film og vi visste at dette kunne være svært alvorlig.
Etter at vi har fått summet oss noen sekunder stormer vi over til bilen. Der har føreren klart å karre seg ut av bilen og har blod i hele ansiktet. Rednecken en liten spjæling på 60 kg og pistrete skjeggvekst, er i sjokktilstand og begynner å rydde veien for alt som har falt ut av bilen hans. Tilbake i bilen sitter en eldre mann (mulig hans far) som han åpenbart anså som mindre viktig enn å få ryddet veien for skrot (deriblant en rifle og en armbrøst). Gamlingen i bilen kommer seg ikke ut men er ved bevisstheten. Vi klarer tilslutt å få gamlingen ut av bakruta, men det gjorde det ikke noe lettere (bokstavelig talt) at han var en tungvekter på 130 kg. Vel ute viser det seg at alt tilsynelatende er OK. Noen nye tungvektetere av det motsatte kjønn har nå kommet oss til unnsetning og tar hånd om mennene med is og vann. Sjåføren av bilen virker litt uanfektet, vel mulig fortsatt i sjokk, men han kunne fortelle at han var fornøyd med kjøringen sin – I did pretty god dident I? sier han mens han sparker glass og X-box-spill ut av veien. Og joda kunne vi svare, du var flink helt til du snurra.
For oss var dette en stor hendelse, men det virket på oss som om amerikanerne ikke tok dette så alvorlig. Langs veiene her ser vi ofte avrevne dekk som må ha kommet av tilsvarende hendelser som den vi var nærmeste vitne til. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor dette skjer så ofte. Gamle dekk og 40 grader i skyggen gir varme dekk og kjører du da i 130 km/t time etter time så blir dette en livsfarlig kombinasjon – også for andre bilister. Vi føler oss ganske trygge på bilen vår som oppleves som et slags romskip, men vi er selvsagt klar over og tar hensyn til farene som er forbunnet med å kjøre på disse veiene i denne varmen. For å avslutte historien så kan jeg si at politiet kom omsider og at han ikke ville ha noen annet enn muntlig øyenvitne observasjon.
Vi kjørte så videre og Lonely Planet-boka vår anbefalte oss en liten tur innom USAs nest største canyon, Pala Duro som nok ga en god indikasjon på hva som venter oss når vi skal besøke den største om ikke så lenge. Likevel er det nok ikke naturen vi først og fremst vil huske fra denne dalen. Det var nemlig cowboy-festivalen nederst i dalen med en pic-up tetthet antakeligvis kun finnes i akkurat denne delen av verden. Med nyinnkjøpte USA-patriot t-skjorter skrider vi inn innheiningen, men blir raskt avslørt som turister: - Howdy, welcome to Texas, where are you from? spør en smilende comboy-dame. Ikke lenge etter kaller country-bandet ved inngangen Tom opp på scenen etter at vi sa vi var fra Norge. Tom er ikke SPESIELT god på gitar, men vant publikums hjerter med sin påtatte selvtillitt. Applausen var ikke mindre da jeg ble bydd opp på dans for å danse texas to step som jeg selvsagt ikke kan. Men nød lærer naken kvinne og spinne. Nok om det. Ekte Texas barbique avsluttet en minnerik dag hvor minnene vel enda ikke er ordentlig prosedert og katalogført. Men noe vil jeg huske veldig godt: bokselgeren som kunne fortelle oss at Norge var en del av Sverige.
De første dagene på turen har også vært spennende og svært innholdsrike. Ført var vi i Chicago – en by i hvert fall ikke jeg hadde noen tanker om på forhånd, men som viste seg fra en helt fantastisk side. Skylinen i denne byen må være noe av det tøffeste jeg har sett, spesielt i skumringen. Utsikten fra 400 meter i Sears tower var uforglemmelig.
Neste stop var St Louis, en by med store kontraster – fra skikkelig farlige strøk eller bad neigbouerhod som vi kaller det, til trygge, tradisjonelle områder. Vi var i begge. Utenfor motellet fikk vi rask innblikk i de harde realiteter. En latino ble ført inn i en av to politibiler som sto rett utenfor døra vår. Ingen dramatikk, men enda en påminner om at ting ikke er helt som vi er vant til hjemme i Lørenskog. Deretter fikk vi tips om en god biffrestaurant av en ordenlig kraftplugg (les fleskeberg) som kjørte oss i taxien sin. Området var trygt, men vi fikk streng beskjed om at om vi måtte ringe ham før vi dro noen andre plasser i Murder Capital som han kalte det, for her skal du ikke gå feil. På toalettet på restauranten kommer jeg og Sandli i prat med en lokal helt, og ikke lenge etter skal han vise oss byen. Men først må vi hjem til leiligheten hans som ligger to kvartaler unna, slik at han får vist oss hvor vellykket han er. Og greit nok det, det er vel slik dem gjør det her borte, tenker vi. Makan til gjestfrihet skal du lete lenge etter: han og vennene hans betaler hele kvelden for oss; alt fra inngang på klubber til drikke. Avreise neste dag ble utsatt med mer enn én time, for å si det sånn.
Men nå må jeg legge meg, resten av gutta har sovnet for lenge siden, mens jeg sitter her i mørket og forsøker å feste minnene til tastaturet. Jeg har helt sikkert glemt en hel del, for vel så viktig som selve hendelsene er atmosfæren og følelsen av å være på veiene her, og ikke minst omgås med de innfødte. Det kreves langt større litterære talent enn det jeg måtte inneha for å få videreformidlet dette, og ikke minst langt bedre tid og mer overskudd.
Jeg skal forsøke å skrive så ofte jeg kan, men tilgangen til internett er varierende, det samme gjelder for overskuddet etter en lang dag på veien. Nå er det opp om 6 timer for å fyre opp V8ern oppover veiene mot Denver, Colorado. Morgendagen møtes med glede!
For å oppsummer så langt: vi har det veldig bra og nyter livet. Akkurat nå er livet fantastisk og det er nesten vanskelig å forstå at vi bare så vidt er i gang.
Hilser sikkert også fra alle gutta som nå er i drømmeland.
litt bilder
foran St. Louis
car crash
chicago
sunset in missouri
Howdy howdy!
Endelig litt tid til å gi en aldri så liten tilstandsrapport. Vi har opplevd så mye allerede at det føles som om det vil ta litt tid før vi vet hva vi egentlig har gjort. Men jeg kan jo forsøke å gi et bilde av hverdagen vår her på veien, her jeg sitter på et slitent motell-rom midt i tetteste redneck-land, Amerillo, Texas.
Jeg får vel kanskje ta det viktigste først, jeg vil tro absolutt fundamentalt på en roadtrip, nemlig bilen. Utenfor døren står en doning vi har rukket å bli svært begeistret for, en Cheverolet Traverse. Planene om å leie bobil slo vi rask fra oss da viste seg å bli svært dyrt og ikke minst veldig vanskelig å få tak i. At vi endte opp med ovennevnte bil er det ingen som angrer på nå, et skikkelig bensinsluk som ligger som et tog i 140 km/t med god benplass og behagelige seter. Kombinert man denne med billige motell og opplåsbare madrasser på enkeltrom har du en både billig og komfortabel løsning.
Veien her er helt nydelige – vel og merke om du ikke liker å svinge. Bilene her har en ganske enkel jobb, for her handler det utelukkende om å vare stabil i høyfart og kanskje også tåle en støyt om ulykken skulle være ute. Og så må det være mange koppholdere da, i vår er det 11.
Snakker om ulykker. I dag opplevde vi noe ingen av oss hadde opplevd før. På vei til Texas med Sandli bak rattet og med god avstand til bilen foran skjer det plutselig noe. Bilen foran, en litt eldre pic up, får en såkalt blow out som de kaller det her borte, altså en punktering. Bilen begynner å slenge fra side til side og dette i 130 km/t. Etter å ha slengt fram og tilbake 2-3 ganger skjedde som ikke skulle skje. Sjåføren mister kontrollen og skrensen blir så stor at bilen går på hode og snurrer i hvert fall to ganger. Alt dette foran våre sjokkerte øyne. Vi kunne ikke tro det vi så – det var som scener fra en action-film og vi visste at dette kunne være svært alvorlig.
Etter at vi har fått summet oss noen sekunder stormer vi over til bilen. Der har føreren klart å karre seg ut av bilen og har blod i hele ansiktet. Rednecken en liten spjæling på 60 kg og pistrete skjeggvekst, er i sjokktilstand og begynner å rydde veien for alt som har falt ut av bilen hans. Tilbake i bilen sitter en eldre mann (mulig hans far) som han åpenbart anså som mindre viktig enn å få ryddet veien for skrot (deriblant en rifle og en armbrøst). Gamlingen i bilen kommer seg ikke ut men er ved bevisstheten. Vi klarer tilslutt å få gamlingen ut av bakruta, men det gjorde det ikke noe lettere (bokstavelig talt) at han var en tungvekter på 130 kg. Vel ute viser det seg at alt tilsynelatende er OK. Noen nye tungvektetere av det motsatte kjønn har nå kommet oss til unnsetning og tar hånd om mennene med is og vann. Sjåføren av bilen virker litt uanfektet, vel mulig fortsatt i sjokk, men han kunne fortelle at han var fornøyd med kjøringen sin – I did pretty god dident I? sier han mens han sparker glass og X-box-spill ut av veien. Og joda kunne vi svare, du var flink helt til du snurra.
For oss var dette en stor hendelse, men det virket på oss som om amerikanerne ikke tok dette så alvorlig. Langs veiene her ser vi ofte avrevne dekk som må ha kommet av tilsvarende hendelser som den vi var nærmeste vitne til. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor dette skjer så ofte. Gamle dekk og 40 grader i skyggen gir varme dekk og kjører du da i 130 km/t time etter time så blir dette en livsfarlig kombinasjon – også for andre bilister. Vi føler oss ganske trygge på bilen vår som oppleves som et slags romskip, men vi er selvsagt klar over og tar hensyn til farene som er forbunnet med å kjøre på disse veiene i denne varmen. For å avslutte historien så kan jeg si at politiet kom omsider og at han ikke ville ha noen annet enn muntlig øyenvitne observasjon.
Vi kjørte så videre og Lonely Planet-boka vår anbefalte oss en liten tur innom USAs nest største canyon, Pala Duro som nok ga en god indikasjon på hva som venter oss når vi skal besøke den største om ikke så lenge. Likevel er det nok ikke naturen vi først og fremst vil huske fra denne dalen. Det var nemlig cowboy-festivalen nederst i dalen med en pic-up tetthet antakeligvis kun finnes i akkurat denne delen av verden. Med nyinnkjøpte USA-patriot t-skjorter skrider vi inn innheiningen, men blir raskt avslørt som turister: - Howdy, welcome to Texas, where are you from? spør en smilende comboy-dame. Ikke lenge etter kaller country-bandet ved inngangen Tom opp på scenen etter at vi sa vi var fra Norge. Tom er ikke SPESIELT god på gitar, men vant publikums hjerter med sin påtatte selvtillitt. Applausen var ikke mindre da jeg ble bydd opp på dans for å danse texas to step som jeg selvsagt ikke kan. Men nød lærer naken kvinne og spinne. Nok om det. Ekte Texas barbique avsluttet en minnerik dag hvor minnene vel enda ikke er ordentlig prosedert og katalogført. Men noe vil jeg huske veldig godt: bokselgeren som kunne fortelle oss at Norge var en del av Sverige.
De første dagene på turen har også vært spennende og svært innholdsrike. Ført var vi i Chicago – en by i hvert fall ikke jeg hadde noen tanker om på forhånd, men som viste seg fra en helt fantastisk side. Skylinen i denne byen må være noe av det tøffeste jeg har sett, spesielt i skumringen. Utsikten fra 400 meter i Sears tower var uforglemmelig.
Neste stop var St Louis, en by med store kontraster – fra skikkelig farlige strøk eller bad neigbouerhod som vi kaller det, til trygge, tradisjonelle områder. Vi var i begge. Utenfor motellet fikk vi rask innblikk i de harde realiteter. En latino ble ført inn i en av to politibiler som sto rett utenfor døra vår. Ingen dramatikk, men enda en påminner om at ting ikke er helt som vi er vant til hjemme i Lørenskog. Deretter fikk vi tips om en god biffrestaurant av en ordenlig kraftplugg (les fleskeberg) som kjørte oss i taxien sin. Området var trygt, men vi fikk streng beskjed om at om vi måtte ringe ham før vi dro noen andre plasser i Murder Capital som han kalte det, for her skal du ikke gå feil. På toalettet på restauranten kommer jeg og Sandli i prat med en lokal helt, og ikke lenge etter skal han vise oss byen. Men først må vi hjem til leiligheten hans som ligger to kvartaler unna, slik at han får vist oss hvor vellykket han er. Og greit nok det, det er vel slik dem gjør det her borte, tenker vi. Makan til gjestfrihet skal du lete lenge etter: han og vennene hans betaler hele kvelden for oss; alt fra inngang på klubber til drikke. Avreise neste dag ble utsatt med mer enn én time, for å si det sånn.
Men nå må jeg legge meg, resten av gutta har sovnet for lenge siden, mens jeg sitter her i mørket og forsøker å feste minnene til tastaturet. Jeg har helt sikkert glemt en hel del, for vel så viktig som selve hendelsene er atmosfæren og følelsen av å være på veiene her, og ikke minst omgås med de innfødte. Det kreves langt større litterære talent enn det jeg måtte inneha for å få videreformidlet dette, og ikke minst langt bedre tid og mer overskudd.
Jeg skal forsøke å skrive så ofte jeg kan, men tilgangen til internett er varierende, det samme gjelder for overskuddet etter en lang dag på veien. Nå er det opp om 6 timer for å fyre opp V8ern oppover veiene mot Denver, Colorado. Morgendagen møtes med glede!
For å oppsummer så langt: vi har det veldig bra og nyter livet. Akkurat nå er livet fantastisk og det er nesten vanskelig å forstå at vi bare så vidt er i gang.
Hilser sikkert også fra alle gutta som nå er i drømmeland.
litt bilder
foran St. Louis
car crash
chicago
sunset in missouri
mandag 7. juni 2010
Brev fra Berkeley
Siden denne bloggen ble opprettet med det formål for øyet å dokumentere min studiehverdag i USA, tenkte jeg at det kanskje også var relevant å skrive når jeg faktisk offisielt er admitted som det heter over there.
For å ytterligere forlenge innledningen på dette blogginlegget, vil jeg si at ettersom det første innlegget på bloggen min ble den suksessen jeg hadde håpet på (bortimot 5 lesere (ikke unike)), har jeg forstått at blogging er tingen. Over til saken.
I dag tidlig fikk jeg en telefon fra et nummer som for undertegnede var ukjent (formelt skal det være skjønner dere). Herremannen kunne fortelle meg at han kjørte budbil og hadde et brev til meg som var sendt med ekspress fra USA og grunnen til at han ringte meg var at han lurte på hvor jeg bodde. Merkelig tenkte jeg - har dem blitt så moderne nå disse amerikanerne at dem sender brev uten adresse men med telefonnummer? Jeg humret litt for meg selv, mens jeg kjente at gårsdagens kveldsmat ikke ville bli værende stort lenger i kroppen.
Vel, gikk litt off-topic der gitt, men det er bloggingens radikale natur.
For å fortsette der jeg slapp: Det viste jeg seg at mannen i den andre enden av røret hadde lyst til å levere brevet til meg personlig. Vanskelig det, sa jeg, i og med at jeg er 200 mil og 20 røde på gradestokken unna (vel kanskje ikke akkurat de orda jeg brukte men rimelig kjapp i meldinga var jeg minns jeg). Hvordan skulle vi nå løse dette? Gode råd var dyre. Heldigvis ikke dyrere enn at jeg kom på en eldgammel måte å overlevere brev på. Det har blitt meg fortalt at metoden også er velprøvd og pålitelig.
Kjære leser. Er du typen som skjønner noe som helst av påskekrimmen på TINE-mekla, har du nå kanskje fortstått hvor jeg vil. Dere andre får bare jatte med. (Vel, der var jeg i overkant streng tror jeg; hvem faen skjønner en dritt av påskekrimmen på TINE-melka? Greit at Erlend Loe er genierklært TINE - men jøjje meg og gud-bedre - sjekk nå på forhånd at gåta faktisk kan løses. )
For dere som forstatt henger med (blir i overkant mange digresjoner ser jeg, jepp selvkritikk):
- Hva er galt med postkassa kjære budbilmann?
Budbilmannen ble til slutt enig med meg. Jeg tror spesielt argumentet om at postkassen vår hadde en praktisk åpne-lukke-mekanisme, hvilket muliggjorde enkel tilgang til det leverte brevet, var tungen på vektskålen for budet.
Det jeg forsøker å si er at jeg fikk et brev fra Berkeley hvor det sto at jeg var velkommen til å studere der det neste halvåret. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg, selv om det er med en viss frydblandet skrekk. Som tittelen på denne bloggen mer enn antyder er ikke ambisjonene små. Men ett skritt av gangen - først ut Berkeley, California!
For dere som lurer så er Berkeley et meget høyt rangert universitet i verdensmålestokk (topp 5 eller noe). Det er likevel ikke forbundet noen stor prestasjon eller voldsom innsats fra min side for å komme inn på dette prestisjeuniverisetet. Vi nordmenn kvoteres inn for å få opp mangfoldet, tror jeg. Og hva koster så dette da, tenker du kanskje videre. Ganske mye, og DU betaler gjennom å betale såkalt skatt.
(Rart at det går an å si så lite med så mange ord. Det er vel det dem kaller blogging. Blir mer av det)
BERKELEY:
mandag 3. mai 2010
Testing testing
DEL 1. Hei til meg selv.
Dette er starten på et ambisiøst prosjekt. Forhåpentligvis tar det ikke for meget av min tid slik at det forringer forpliktelser jeg har overfor akademika.
DEL 2 Hei til dere andre.
De få venner jeg har og de enda færre venner jeg har som faktisk bryr seg om meg, vil på denne globben (det heter nemlig det i USA sies det) holdes oppdatert med mine krumspring gjennom flittig globbing (ja, det bøyes slik). Kanskje vil det også bli plass til litt tekst før jeg reiser.
DEL 3 Beklagelser
Jeg beklager at både del 1 og del 2 var så dårlige. Det har allerede kommet inn mange klager og jeg tar disse til etterretning. Kvaliteten MÅ opp!
Hva denne globben skal inneholde er faktisk ennå litt uvisst, alt jeg vet er at den handler om mitt utsveklingsopphold i Berkeley, CAL, USA! Adios.
Abonner på:
Innlegg (Atom)