Såkalt homecoming denne uka. Ikke brydd meg så mye jeg, har hendene fulle av skolearbeid, men kom over denne lille seansen på vei hjem fra forelsening på fredag som var litt underholdende.
Nabobygget her jeg bor er et kapel og konserthus. Annenhver lørdag er det konsert og i går, midt i eksamenslesingen overbeviste jeg meg selv om at jeg måtte sjekke det ut. For inn gjennom vinduet der jeg satt danset de vakreste toner fra en klarinett og et piano. Først og fremst under påskudd av å "lade batteriene", men også av ren lyst, betalte jeg derfor 10 bucks for en drøy time med fantastisk musikk. Som førstegangs konsertgåer med klassisk musikk, var jeg det nær å dumme meg ut ved et par anledninger. Jeg lærte fort at man ikke klapper mellom hver sang. En annen kuriositet: To rader foran meg satt et par kompiser. Hyggelig tenkte jeg, hadde ikke hatt noe imot å dele denne opplevelsen med en god kamerat selv. Sekunder etter var jeg glad jeg satt der alene; midt i klimakset av en sang ble kompisene plutselig i veldig glade i hverandre. Misforstå meg rett, jeg reagerte ikke med avsky eller forakt, men med forbauselse - forbauselse over min egen reaksjon. Men så slo det meg etter litt tankevirksomhet: Hvor er alle homoene i Norge? Ikke på gata i Tromsø eller Lørenskog i hvert fall.
Anyways, åpent homofile i kirka burde det bli mange flere av! Avslutter derfor dette innlegget med et koselig lite sitat fra den moralske grunnstrukturen i det vestlige samfunn, ja Bibelen altså (som lå plassert på hvert sete):
"If a man also lie with mankind, as he lieth with a woman, both of them have committed an bomination: they shall surely be put to death; their blood shall be upon them." (Leviticus 20:13)
Ah, kjærligheten til "skaperverket" er grenseløs!
(for ordens skyld om du skulle lese dette uten å kjenne meg: jeg er verken homofil, homofob eller på konstant flukt fra virkeligheten (religiøs))
Vid fra konserten:
søndag 10. oktober 2010
mandag 4. oktober 2010
Oktober-oppdatering
Ja, da var det oktober og tid for en ny runde med oppdates fra Berkeley. Jeg leser at jeg optimistisk og selvbedragende avsluttet siste innlegg med at jeg skulle holde dere oppdaterte. Faktum er dessverre at denne bloggen er like oppdatert som en gjennomsnittelig amerikaners kunnskap om evolusjonsteorien eller Europa for den saks skyld. Dette sviket mot en svak og stadig sviktende leserskare kommer ikke som noen overraskelse på meg, og sannsynelig heller ikke på nevnte skare.
Sist jeg var inne klaget jeg min nød om min begrensede fysiske form. Formen viste seg til alt hell å være bra nok for å komme med på fotballaget og med nyankommende, velinngåtte, og nysmurte Copa Mundial fra Norge går alt så meget bedre. Vi trener 3-4 ganger i uka og kampene spilles i helgene, med reisetid helt opptil over 6 timer (Santa Barbera) Kroppen holder overraskende bra, men jeg har likevel følt meg 2 år med fotball unna kampform. Til min store overraskelse spilte jeg samtlige 90 minutter i sesongåpningen i går og gjorde det faktisk ganske bra. Vi møtte UC Davis i en kamp vi absolutt burde vunnet. Det viste seg fort at de var like dårlige som vi trodde og 1-0 kom etter få minutter. 2 røde kort og 2 keepertabber senere var resultatet 3-2 – i UCDs favør. I tillegg til at keeperen vår skjermet inn én ball og klarerte en annen i beina til en motspiller på 16-meteren, var dommeren den store helten i denne kampen. Jeg kan ikke mye om basketball, men jeg er overbevist om at han har alle forutsetninger for å bli en god basketballdommer, spesielt om man ser bort fra manglende dømmekraft.
Kampene kommer relativt tett framover og gruppespillet i ligaen skal være ferdigspilt i løpet av oktober. Går alt som vi håper der blir det ”reginals” i Cal Poly og ”nationals” i Arizona i slutten av november selv om sesongen startet på verst tenkelige vis. Det hadde vært artig å vært med på det. Jeg er i det hele tatt svært fornøyd med å være med på laget, det er godt å ha noe å gjøre på kveldene (bortsett fra skolearbeid), og ikke minst er det godt å ha et miljø utenom studiene som ikke er norsk – og så er jo fotball forholdsvis artig! Bortsett fra en australiener, en sørkoreaner og meg, er det bare amerikanere på laget. Jeg håper jeg snart lærer meg alle navnene.
Av andre fritidsaktiviteter bør det nevnes at jeg stort sett hver helg drar ned til Berkeley marina og wind surfer eller brettseiler som det heter på norsk. Klubben vi er medlemmer i tilbyr 3 måneders medlemskap for $70 og det inkluderer fri bruk av alt nødvendig utstyr og opplæring. 2 timer arbeid er alt klubben skal ha tilbake. Tonen er svært laid back og svært mange av medlemmene bare henger rundt på klubbhuset og drikker pils og griller. Brettseiling er veldig utfordrende og ikke minst svært utmattende når man kombinerer store seil med små brett (det er slitsomt å svelge unna alt saltvannet). Å kunne sitte på taket til klubbhuset og nyte kveldsola med en pils og Pringles er derfor nesten like tilfredsstillende som selve surfingen. Omgivelsene med San Francisco som bokstavelig talt kulisse for surfingen gjør det hele enda litt artigere. Det samme kan jeg ikke si om at det svømmer hai rundt i havet (i hvert fall i hodet mitt). Sporten forutsetter en viss temperatur i vannet og (vanligvis) en velfylt lommebok så jeg ser ikke for meg at det blir med meg noe spesialbagasje hjem til Norge.
Skolearbeidet føler jeg at jeg har brukbar kontroll over og det blir spennende å få første hjemmeeksamen utlevert i morgen tidlig. Det er mye å gjøre, men jeg sliter meg på ingen måte ut – tvert imot. Jeg lar meg fortsatt fascinere av å gå rundt på campus og føle det yrende studentlivet. På torsdag er det såkalt ”walk-out” hvor studentene skal streike og demonstrere mot manglende bevilgninger og kutt i budsjettet. I fjor skal visstnok demonstrasjonen utartet seg til å inkludere okkupasjon av en motorvei hvilket ledet til fulle glattceller den natta. Undertegnede stiller selvsagt i første rekke når de skitneste jobbene under demonstrasjonen skal utføres. For å være ærlig skal jeg nok delta, men jeg legger nok kniven og spretterten igjen hjemme.
For å snakke i generelle termer kan jeg si at jeg har det veldig bra. California og Berkeley er en flott plass å bo, boforholdene jeg lever under er ypperlige og dagene flyr unna – jeg føler meg privilegert som har fått denne muligheten. Det er ingen tvil om at jeg godt kunne tenke meg å komme tilbake hit om omstendighetene skulle tillate det. Samtidig blir det stadig klarere for meg at jeg har vanskelig for å se for meg et liv uten vinter, snø og ski. Jeg savner snømåking, sludd, dunjakke, pissregn, saft, grøt, kjøttboller i brun saus, familien og kjæresten min (ikke i den rekkefølgen), men ikke brunost (det får da være måte på klisje). Jeg gleder meg til å si ”halla” i stedet for ”how are you”. Jeg ser fram til ordentlig øl, og overraskende nok til norsk Coca-Cola – for ikke å nevne julefeiring og løkkehockey. Og jeg skjønner ikke hvordan amerikanerne kan leve meg seg selv med å betale 10 % moms. Men, og dette må understrekes (uten fysisk å understrekes), jeg kunne ikke tenkt meg å være en annen plass en her i USA, California, Berkeley akkurat nå. Og snart får jeg besøk!
Under følger noen bilder fra windsurfinga
Sist jeg var inne klaget jeg min nød om min begrensede fysiske form. Formen viste seg til alt hell å være bra nok for å komme med på fotballaget og med nyankommende, velinngåtte, og nysmurte Copa Mundial fra Norge går alt så meget bedre. Vi trener 3-4 ganger i uka og kampene spilles i helgene, med reisetid helt opptil over 6 timer (Santa Barbera) Kroppen holder overraskende bra, men jeg har likevel følt meg 2 år med fotball unna kampform. Til min store overraskelse spilte jeg samtlige 90 minutter i sesongåpningen i går og gjorde det faktisk ganske bra. Vi møtte UC Davis i en kamp vi absolutt burde vunnet. Det viste seg fort at de var like dårlige som vi trodde og 1-0 kom etter få minutter. 2 røde kort og 2 keepertabber senere var resultatet 3-2 – i UCDs favør. I tillegg til at keeperen vår skjermet inn én ball og klarerte en annen i beina til en motspiller på 16-meteren, var dommeren den store helten i denne kampen. Jeg kan ikke mye om basketball, men jeg er overbevist om at han har alle forutsetninger for å bli en god basketballdommer, spesielt om man ser bort fra manglende dømmekraft.
Kampene kommer relativt tett framover og gruppespillet i ligaen skal være ferdigspilt i løpet av oktober. Går alt som vi håper der blir det ”reginals” i Cal Poly og ”nationals” i Arizona i slutten av november selv om sesongen startet på verst tenkelige vis. Det hadde vært artig å vært med på det. Jeg er i det hele tatt svært fornøyd med å være med på laget, det er godt å ha noe å gjøre på kveldene (bortsett fra skolearbeid), og ikke minst er det godt å ha et miljø utenom studiene som ikke er norsk – og så er jo fotball forholdsvis artig! Bortsett fra en australiener, en sørkoreaner og meg, er det bare amerikanere på laget. Jeg håper jeg snart lærer meg alle navnene.
Av andre fritidsaktiviteter bør det nevnes at jeg stort sett hver helg drar ned til Berkeley marina og wind surfer eller brettseiler som det heter på norsk. Klubben vi er medlemmer i tilbyr 3 måneders medlemskap for $70 og det inkluderer fri bruk av alt nødvendig utstyr og opplæring. 2 timer arbeid er alt klubben skal ha tilbake. Tonen er svært laid back og svært mange av medlemmene bare henger rundt på klubbhuset og drikker pils og griller. Brettseiling er veldig utfordrende og ikke minst svært utmattende når man kombinerer store seil med små brett (det er slitsomt å svelge unna alt saltvannet). Å kunne sitte på taket til klubbhuset og nyte kveldsola med en pils og Pringles er derfor nesten like tilfredsstillende som selve surfingen. Omgivelsene med San Francisco som bokstavelig talt kulisse for surfingen gjør det hele enda litt artigere. Det samme kan jeg ikke si om at det svømmer hai rundt i havet (i hvert fall i hodet mitt). Sporten forutsetter en viss temperatur i vannet og (vanligvis) en velfylt lommebok så jeg ser ikke for meg at det blir med meg noe spesialbagasje hjem til Norge.
Skolearbeidet føler jeg at jeg har brukbar kontroll over og det blir spennende å få første hjemmeeksamen utlevert i morgen tidlig. Det er mye å gjøre, men jeg sliter meg på ingen måte ut – tvert imot. Jeg lar meg fortsatt fascinere av å gå rundt på campus og føle det yrende studentlivet. På torsdag er det såkalt ”walk-out” hvor studentene skal streike og demonstrere mot manglende bevilgninger og kutt i budsjettet. I fjor skal visstnok demonstrasjonen utartet seg til å inkludere okkupasjon av en motorvei hvilket ledet til fulle glattceller den natta. Undertegnede stiller selvsagt i første rekke når de skitneste jobbene under demonstrasjonen skal utføres. For å være ærlig skal jeg nok delta, men jeg legger nok kniven og spretterten igjen hjemme.
For å snakke i generelle termer kan jeg si at jeg har det veldig bra. California og Berkeley er en flott plass å bo, boforholdene jeg lever under er ypperlige og dagene flyr unna – jeg føler meg privilegert som har fått denne muligheten. Det er ingen tvil om at jeg godt kunne tenke meg å komme tilbake hit om omstendighetene skulle tillate det. Samtidig blir det stadig klarere for meg at jeg har vanskelig for å se for meg et liv uten vinter, snø og ski. Jeg savner snømåking, sludd, dunjakke, pissregn, saft, grøt, kjøttboller i brun saus, familien og kjæresten min (ikke i den rekkefølgen), men ikke brunost (det får da være måte på klisje). Jeg gleder meg til å si ”halla” i stedet for ”how are you”. Jeg ser fram til ordentlig øl, og overraskende nok til norsk Coca-Cola – for ikke å nevne julefeiring og løkkehockey. Og jeg skjønner ikke hvordan amerikanerne kan leve meg seg selv med å betale 10 % moms. Men, og dette må understrekes (uten fysisk å understrekes), jeg kunne ikke tenkt meg å være en annen plass en her i USA, California, Berkeley akkurat nå. Og snart får jeg besøk!
Under følger noen bilder fra windsurfinga
Abonner på:
Innlegg (Atom)