Brev fra Berkeley

Siden denne bloggen ble opprettet med det formål for øyet å dokumentere min studiehverdag i USA, tenkte jeg at det kanskje også var relevant å skrive når jeg faktisk offisielt er admitted som det heter over there.
For å ytterligere forlenge innledningen på dette blogginlegget, vil jeg si at ettersom det første innlegget på bloggen min ble den suksessen jeg hadde håpet på (bortimot 5 lesere (ikke unike)), har jeg forstått at blogging er tingen. Over til saken.

I dag tidlig fikk jeg en telefon fra et nummer som for undertegnede var ukjent (formelt skal det være skjønner dere). Herremannen kunne fortelle meg at han kjørte budbil og hadde et brev til meg som var sendt med ekspress fra USA og grunnen til at han ringte meg var at han lurte på hvor jeg bodde. Merkelig tenkte jeg - har dem blitt så moderne nå disse amerikanerne at dem sender brev uten adresse men med telefonnummer? Jeg humret litt for meg selv, mens jeg kjente at gårsdagens kveldsmat ikke ville bli værende stort lenger i kroppen.

Vel, gikk litt off-topic der gitt, men det er bloggingens radikale natur.

For å fortsette der jeg slapp: Det viste jeg seg at mannen i den andre enden av røret hadde lyst til å levere brevet til meg personlig. Vanskelig det, sa jeg, i og med at jeg er 200 mil og 20 røde på gradestokken unna (vel kanskje ikke akkurat de orda jeg brukte men rimelig kjapp i meldinga var jeg minns jeg). Hvordan skulle vi nå løse dette? Gode råd var dyre. Heldigvis ikke dyrere enn at jeg kom på en eldgammel måte å overlevere brev på. Det har blitt meg fortalt at metoden også er velprøvd og pålitelig.

Kjære leser. Er du typen som skjønner noe som helst av påskekrimmen på TINE-mekla, har du nå kanskje fortstått hvor jeg vil. Dere andre får bare jatte med. (Vel, der var jeg i overkant streng tror jeg; hvem faen skjønner en dritt av påskekrimmen på TINE-melka? Greit at Erlend Loe er genierklært TINE - men jøjje meg og gud-bedre - sjekk nå på forhånd at gåta faktisk kan løses. )

For dere som forstatt henger med (blir i overkant mange digresjoner ser jeg, jepp selvkritikk):

- Hva er galt med postkassa kjære budbilmann?

Budbilmannen ble til slutt enig med meg. Jeg tror spesielt argumentet om at postkassen vår hadde en praktisk åpne-lukke-mekanisme, hvilket muliggjorde enkel tilgang til det leverte brevet, var tungen på vektskålen for budet.

Det jeg forsøker å si er at jeg fikk et brev fra Berkeley hvor det sto at jeg var velkommen til å studere der det neste halvåret. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg, selv om det er med en viss frydblandet skrekk. Som tittelen på denne bloggen mer enn antyder er ikke ambisjonene små. Men ett skritt av gangen - først ut Berkeley, California!

For dere som lurer så er Berkeley et meget høyt rangert universitet i verdensmålestokk (topp 5 eller noe). Det er likevel ikke forbundet noen stor prestasjon eller voldsom innsats fra min side for å komme inn på dette prestisjeuniverisetet. Vi nordmenn kvoteres inn for å få opp mangfoldet, tror jeg. Og hva koster så dette da, tenker du kanskje videre. Ganske mye, og DU betaler gjennom å betale såkalt skatt.

(Rart at det går an å si så lite med så mange ord. Det er vel det dem kaller blogging. Blir mer av det)

BERKELEY: