Amerika for mine føtter: Impulsenes kjørerute

Hei alle sammen! Etter lang tid har jeg endelig funnet et lite pusterom hvor jeg kan få noen ord ned på papiret. Og for et pusterom det er. Vegas har mye å tilby – også store overraskelser. Ingen av oss hadde trodd da vi våknet opp i dag tidlig, etter å ha hatt en fuktig tur på den hippeste nattklubben i Las Vegas i går, at vi i om få timer skulle åpne døren på en penthouse suite på The Venetian. Og her sitter jeg, i øverste etasje med utsikt over hele byen, omkranset av luksus jeg kun tidligere har sett på film. ”Rommet” vårt er ikke mindre enn 260 kvadratmeter, vi har 2 boblebad, 2 steamdusjer, peis, kino, gym, x antall tver, gjestetoalett, ja - alt hva du kan tenke deg. Snart kommer butleren vår for å servere mat så jeg skal forsøke å fatte meg i korthet - bildene får heller forsøke å leve opp til utrykket om de tusen ordene.

Vi ankom Vegas for vel 2 dager siden, men som alt det andre som har skjedd på vår reise, vet vi vel ikke helt hva som har skjedd før vi har fått det litt på avstand. Jeg får derfor komme tilbake til dere ang Vegas. Alt jeg kan si så langt er at det er den sykeste plassen jeg noen gang har vært på og at jeg aldri har følt meg mer malplassert. Nei, jeg trenger noen dager før jeg kan si og vite helt sikkert hva vi faktisk holder på med her, men akkurat nå tror jeg det er godt inni denne merkelige boblen jeg befinner meg i.

Det er rart, nei ikke bare rart, helt vanvittig, hvor fort dagene går her og ikke minst hvor mye vi har rukket å oppleve og se på den lille tiden vi har vært i dette fascinerende landet. Sist jeg skrev hadde vi bestemt oss for å ta en aldri så liten avstikker til Colorado. Men turen opp dit gikk ikke helt som planlagt.

Allerede etter få timer med kjøring så vi de blinkende lysene fra av Dodge Ram, et villdyr av en politibil. Leiebilen vår er registrert på meg, så også forsikringen, og det er derfor juridisk sett bare jeg som kan kjøre bilen. Med André bak rattet og med dette i bakhodet var spenningen stor da sheriffen myndig skred fram mot førersetet med én hånd på pistolen.

- Do You know how fast you were going there? spurte han.
-70 miles, skjelver det ut av munnen til sjåfør Evju.
-You were doing 67 in a 50 zone Sir.

Klar tale det. Deretter gikk betjenten tilbake til monsterbilen sin og ble der så lenge at vi begynte å tenke det verste. Tiden gikk og da han endelig kom tilbake visste vi med oss selv at han hadde kontaktet Hertz, leiebilfirmaet. Og riktig: –Who has rented this car? spør den stadig mer fryktinngytende myndighetspersonen. –Its me., svarer jeg. Han forteller deretter myndig men vennlig at bilen vår kunne blitt tauet når vi i praksis kjører uten forsikring. Heldigvis slepper vi unna med en advarsel og en 167$ bot. Men av frykt for å måtte ta buss rundt om kring de neste ukene fant vi ut at det var best at jeg tok permanent plass foran rattet. Og det har tatt på.

Men snakker om busser: jeg har ikke sett én eneste buss på motorveien i løpet av turen vår. USA er et land hvor transport handler om bil, så store som mulig. Som et forvarsel om at Colorado ville være annerledes enn det foregående, kunne vi observere at bilene ble mindre og mindre dess nærmere vi kom Devner. Vi kunne faktisk også se en og annen sedan og hybridbiler. Helt borte var også de meningsløst store pick-upene. Og ganske rikig - folket her var totalt forskjellige fra de vi hadde møtt tidligere, og for første gang følte vi at vi hadde møtt tilnærmet likesinnede mennesker. Devner var slik jeg har sett for meg at San Fransisco vil være, med hyggelig stemming, gatemusikkanter, og fin arkitektur. Her hadde faktisk byen også en gågate, i motsetning til mange av byene vi var innom i Texas og Oklahoma, som mer lignet på Alnabru.

Og for en natur det var der – her skal bildene få tale min sak. (se under)

Vi fikk tips om en koselig liten by rett utenfor Denver og satte kursen mot Boulder hvor vi tilbrakte natten. Dagen etter kjørte vi Rocky Mountains som viste seg fra sin beste side, vi fikk til og med posert med ville, dog svært menneskevante, hjortedyr.

Det kan sies at USA er kontrastenes land. Og for en kontrast det var da vi nok en gang endret reiseruten og kjørte inn i Monument Valley i Utah. Fra frodige fjellsider i Colorado til det tørreste og mest ugjestmilde landskapet jeg noen gang har sett i Utah på kun få timer. Vi forestillte oss - mens vi skred fram gjennom dette utenomjordiske landskapet - hvordan comboyene og indianerne regjerte her for så ikke alt for mange år siden; John Wayne hadde visstnok en favorittknaus på et berg som vi var å besøkte. (se utsikten han hadde på bildet til venstre)

Det virker som om vi skal få oppleve alle sider av USA på denne turen. Med kurs mot Flagstaff, og med stadig mer tiltakende vegetasjonstetthet og ville hester løpende rundt på slettene, kunne vi i det fjerne skimte et voldsomt røykteppe. En enorm skogbrann hadde brutt ut noen dager i forveien, fikk vi høre, og vi kjørte nå i dens retning. Heldigvis var veien nylig blitt åpnet for trafikk igjen, men flammene var fortsatt synlige kun få meter fra veien.

Etter en lang dag på veien kan vodka og redbull i et og samme glass, konsumert av tørste vikinger gi de merkeligste resultater. Det fikk et hyggelig nyforlovet par som vi møtte på den lokale puben i Flagstaff erfare. Tonen var god, ja faktisk så god at visse medlemmer av vårt entourage like gjerne bestemte seg for å invitere dem begge med oss videre på turen; jenta skulle være med oss før typen et par dager etter skulle møte oss i Vegas. Åpenbart en helt forferdlig idé, men avtalen ble gjort og 11 neste morgen skulle vi plukke opp jenta der de bodde.

Vi lurer fortsatt på hvor lenge hun satt og ventet.

Og så var det Grand Cynon da, turens definitive høydepunkt så langt. Først kjørte vi den vanlige ruten som alle turister tar, og himmel og hav for et skue! Men som så mange ganger før på turen tar impulsene våre oss til de merkeligste plasser – denne gangen til et helikopter med én times kjørerute over den mest fantastiske naturen på jorden. Hele opplevelse av å fly rundt i helikopter i Grand Canyon var så overveldende at det for noen var nødvendig å tørke noen tårer. Hvordan endte vi opp her, tenkte vi, mens piloten manøvrerte oss helt inntil de mest kjente formasjonene i dalen. Ja, hvordan endte vi opp her? Se film under fra da vi launcher inn i dalen.

Og hva driver vi med nå? Butleren kom nettopp med maten, og som en beskrivelse på hvor malplasserte vi er i denne suiten, i denne byen og i dette jetset-livet, kan det nevnes at vi nettopp forsøkte å tipse 1$ til butleren - det opplever han ikke hver dag. Jeg bør vel kanskje si at rommet her går for 5000$ - natta! Uvirkelig. Ingen av oss forstår riktig hva vi driver med, men vi vet alle at dette livet lever vi på lån. Og slapp av kjære foreldre: vi betalte ikke 5000$.