første lyd fra Berkeley

Hei, kjære godtfolk. Som seg hør og bør på en blogg skal den nå fylles med noen ord og kanskje også noen nyheter, hva vet vel jeg, den skal i hvert fall ikke stå uoppdattert som det kanskje heter når bloggens eksistensgrunnlag berøres for første gang (den setninga der ryker i korrekturen).Det er nå nesten en uke siden jeg kom hit til Berkeley, California. Det vil være en overdrivelse å si at det har vært begivenhetsrikt så langt, ja rett og slett løgnaktig ville det være. Men løgn og overdrivelser er som dere vet kjernen i enhver god tekst (i hvert fall i et hvert blogginnlegg), så jeg skal gjøre så godt jeg kan å inkludere en del av den sorten også her.

Det ville være en underdrivelse å si at reisen var kjip (og nå overdriver jeg ikke underdrivelsen), men det verste med reisen var utvilsomt at min delikate hals ble betent av den. 16 timer med aircondition, lite mat og drikke og jetlag fra helvete, gjorde de første dagene noe vanskeligere enn jeg strengt tatt hadde ønsket.

I kjent stil hadde jeg ikke planlagt noe da jeg landet i San Francisco. Alt jeg hadde var en halvfull koffert, betent hals, visum og en neve dollar. Ved rullebåndet kom jeg i prat med noen nordmenn og tok taxi med disse fra flyplassen til Berkeley. Der hadde jeg vært så heldig at jeg kunne bo hos noen venner fra Tromsø som hadde dratt noen uker i forveien og allerede ordnet seg en plass å bo.

Å finne seg en plass å bo i et nytt land, med jetlag, feber og halsbetennelse var akkurat like kjipt som det høres ut som. Det begrenset seg til å sende ut en del mailer, hvilket viste seg som en svært lite effektiv kontaktform her. De som kjenner meg vet at jeg egentlig ikke kan fordra utrykket ”det ordner seg”, men jeg fant faktisk en del trøst i denne floskelen mens stresset med å finne en plass å bo og leve de neste 4 månedene vokste seg større og større inni meg. Og jommen løste det seg også.

Jeg bor nå akkurat slik jeg tror jeg hadde forestilt meg at jeg ville bo ( i den grad jeg hadde forestilt meg noe overhodet). På Wesley House & Campus Center, en fotgjengerovergang fra Campus, deler jeg nå en to-roms med en ikke-ankommet fremmede. Med to-roms menes to-stykk-på-rommet, og vi skal dele køyeseng. Første natten her lå jeg faktisk i ”top bunk” på en tre-roms, men jeg forstod i løpet av natten at verken makter å sove 30 cm fra taket, 2 meter fra bakken eller dele 10 kvadrat med 2 andre. Så for den nette sum av 1025$ (you do the math) har jeg nå altså 10 kvadrat på deling med én annen, 3 toalett og ett kjøkken som jeg deler med 10-15 andre. Men det er akkurat slik jeg vil ha det og det kjennes veldig riktig. Her på huset bor det folk fra alle deler av verden og det gjør hele opplevelsen enda bedre.

(www.wesleyhouseberkeley.org)

Nå som jeg har en plass å bo er hovedfokus for meg å bli frisk. Da er det vel bare å finne seg en lege da. Gulesider? Vel, jeg finner vel ut av det.

Mange lurer sikkert på hvordan skolen er. Det er litt tidlig å melde noe derfra ennå da undervisningen ikke har kommet i gang. Men at det å gå på universitetet er noe helt annet her enn i Norge er det liten tvil om. Skal la inntrykkene ligge litt før jeg kommer tilbake med en grundig rapport til dere der hjemme (der ja, det var god blogg-sjargong!).

I min korte karriere som blogger har jeg forstått at dette må være et overskuddsprosjekt og akkurat nå er det underskudd på overskudd. Men jeg gleder meg veldig over å være her og ser med spenning på fortsettelsen!

So long.. Og ja, stemmer det, jeg har jo bursdag i dag. Siden jeg har ordet vil jeg gratulere meg selv med dagen og takke for de beste 22 årene jeg noen gang har hatt!

Torkil