Some words from the road

Blogging from the USA roadtrip.

Howdy howdy!

Endelig litt tid til å gi en aldri så liten tilstandsrapport. Vi har opplevd så mye allerede at det føles som om det vil ta litt tid før vi vet hva vi egentlig har gjort. Men jeg kan jo forsøke å gi et bilde av hverdagen vår her på veien, her jeg sitter på et slitent motell-rom midt i tetteste redneck-land, Amerillo, Texas.

Jeg får vel kanskje ta det viktigste først, jeg vil tro absolutt fundamentalt på en roadtrip, nemlig bilen. Utenfor døren står en doning vi har rukket å bli svært begeistret for, en Cheverolet Traverse. Planene om å leie bobil slo vi rask fra oss da viste seg å bli svært dyrt og ikke minst veldig vanskelig å få tak i. At vi endte opp med ovennevnte bil er det ingen som angrer på nå, et skikkelig bensinsluk som ligger som et tog i 140 km/t med god benplass og behagelige seter. Kombinert man denne med billige motell og opplåsbare madrasser på enkeltrom har du en både billig og komfortabel løsning.

Veien her er helt nydelige – vel og merke om du ikke liker å svinge. Bilene her har en ganske enkel jobb, for her handler det utelukkende om å vare stabil i høyfart og kanskje også tåle en støyt om ulykken skulle være ute. Og så må det være mange koppholdere da, i vår er det 11.

Snakker om ulykker. I dag opplevde vi noe ingen av oss hadde opplevd før. På vei til Texas med Sandli bak rattet og med god avstand til bilen foran skjer det plutselig noe. Bilen foran, en litt eldre pic up, får en såkalt blow out som de kaller det her borte, altså en punktering. Bilen begynner å slenge fra side til side og dette i 130 km/t. Etter å ha slengt fram og tilbake 2-3 ganger skjedde som ikke skulle skje. Sjåføren mister kontrollen og skrensen blir så stor at bilen går på hode og snurrer i hvert fall to ganger. Alt dette foran våre sjokkerte øyne. Vi kunne ikke tro det vi så – det var som scener fra en action-film og vi visste at dette kunne være svært alvorlig.

Etter at vi har fått summet oss noen sekunder stormer vi over til bilen. Der har føreren klart å karre seg ut av bilen og har blod i hele ansiktet. Rednecken en liten spjæling på 60 kg og pistrete skjeggvekst, er i sjokktilstand og begynner å rydde veien for alt som har falt ut av bilen hans. Tilbake i bilen sitter en eldre mann (mulig hans far) som han åpenbart anså som mindre viktig enn å få ryddet veien for skrot (deriblant en rifle og en armbrøst). Gamlingen i bilen kommer seg ikke ut men er ved bevisstheten. Vi klarer tilslutt å få gamlingen ut av bakruta, men det gjorde det ikke noe lettere (bokstavelig talt) at han var en tungvekter på 130 kg. Vel ute viser det seg at alt tilsynelatende er OK. Noen nye tungvektetere av det motsatte kjønn har nå kommet oss til unnsetning og tar hånd om mennene med is og vann. Sjåføren av bilen virker litt uanfektet, vel mulig fortsatt i sjokk, men han kunne fortelle at han var fornøyd med kjøringen sin – I did pretty god dident I? sier han mens han sparker glass og X-box-spill ut av veien. Og joda kunne vi svare, du var flink helt til du snurra.

For oss var dette en stor hendelse, men det virket på oss som om amerikanerne ikke tok dette så alvorlig. Langs veiene her ser vi ofte avrevne dekk som må ha kommet av tilsvarende hendelser som den vi var nærmeste vitne til. Det er heller ikke vanskelig å forestille seg hvorfor dette skjer så ofte. Gamle dekk og 40 grader i skyggen gir varme dekk og kjører du da i 130 km/t time etter time så blir dette en livsfarlig kombinasjon – også for andre bilister. Vi føler oss ganske trygge på bilen vår som oppleves som et slags romskip, men vi er selvsagt klar over og tar hensyn til farene som er forbunnet med å kjøre på disse veiene i denne varmen. For å avslutte historien så kan jeg si at politiet kom omsider og at han ikke ville ha noen annet enn muntlig øyenvitne observasjon.

Vi kjørte så videre og Lonely Planet-boka vår anbefalte oss en liten tur innom USAs nest største canyon, Pala Duro som nok ga en god indikasjon på hva som venter oss når vi skal besøke den største om ikke så lenge. Likevel er det nok ikke naturen vi først og fremst vil huske fra denne dalen. Det var nemlig cowboy-festivalen nederst i dalen med en pic-up tetthet antakeligvis kun finnes i akkurat denne delen av verden. Med nyinnkjøpte USA-patriot t-skjorter skrider vi inn innheiningen, men blir raskt avslørt som turister: - Howdy, welcome to Texas, where are you from? spør en smilende comboy-dame. Ikke lenge etter kaller country-bandet ved inngangen Tom opp på scenen etter at vi sa vi var fra Norge. Tom er ikke SPESIELT god på gitar, men vant publikums hjerter med sin påtatte selvtillitt. Applausen var ikke mindre da jeg ble bydd opp på dans for å danse texas to step som jeg selvsagt ikke kan. Men nød lærer naken kvinne og spinne. Nok om det. Ekte Texas barbique avsluttet en minnerik dag hvor minnene vel enda ikke er ordentlig prosedert og katalogført. Men noe vil jeg huske veldig godt: bokselgeren som kunne fortelle oss at Norge var en del av Sverige.

De første dagene på turen har også vært spennende og svært innholdsrike. Ført var vi i Chicago – en by i hvert fall ikke jeg hadde noen tanker om på forhånd, men som viste seg fra en helt fantastisk side. Skylinen i denne byen må være noe av det tøffeste jeg har sett, spesielt i skumringen. Utsikten fra 400 meter i Sears tower var uforglemmelig.

Neste stop var St Louis, en by med store kontraster – fra skikkelig farlige strøk eller bad neigbouerhod som vi kaller det, til trygge, tradisjonelle områder. Vi var i begge. Utenfor motellet fikk vi rask innblikk i de harde realiteter. En latino ble ført inn i en av to politibiler som sto rett utenfor døra vår. Ingen dramatikk, men enda en påminner om at ting ikke er helt som vi er vant til hjemme i Lørenskog. Deretter fikk vi tips om en god biffrestaurant av en ordenlig kraftplugg (les fleskeberg) som kjørte oss i taxien sin. Området var trygt, men vi fikk streng beskjed om at om vi måtte ringe ham før vi dro noen andre plasser i Murder Capital som han kalte det, for her skal du ikke gå feil. På toalettet på restauranten kommer jeg og Sandli i prat med en lokal helt, og ikke lenge etter skal han vise oss byen. Men først må vi hjem til leiligheten hans som ligger to kvartaler unna, slik at han får vist oss hvor vellykket han er. Og greit nok det, det er vel slik dem gjør det her borte, tenker vi. Makan til gjestfrihet skal du lete lenge etter: han og vennene hans betaler hele kvelden for oss; alt fra inngang på klubber til drikke. Avreise neste dag ble utsatt med mer enn én time, for å si det sånn.

Men nå må jeg legge meg, resten av gutta har sovnet for lenge siden, mens jeg sitter her i mørket og forsøker å feste minnene til tastaturet. Jeg har helt sikkert glemt en hel del, for vel så viktig som selve hendelsene er atmosfæren og følelsen av å være på veiene her, og ikke minst omgås med de innfødte. Det kreves langt større litterære talent enn det jeg måtte inneha for å få videreformidlet dette, og ikke minst langt bedre tid og mer overskudd.

Jeg skal forsøke å skrive så ofte jeg kan, men tilgangen til internett er varierende, det samme gjelder for overskuddet etter en lang dag på veien. Nå er det opp om 6 timer for å fyre opp V8ern oppover veiene mot Denver, Colorado. Morgendagen møtes med glede!

For å oppsummer så langt: vi har det veldig bra og nyter livet. Akkurat nå er livet fantastisk og det er nesten vanskelig å forstå at vi bare så vidt er i gang.

Hilser sikkert også fra alle gutta som nå er i drømmeland.

litt bilder


foran St. Louis


car crash




chicago


sunset in missouri